– Hva med skadedyr og sykdommer?

– Mange skadedyr og organismer som forårsaker plantesykdommer er ektoterme. Det betyr at de er avhengig av varme utenfra for å regulere sin egen metabolisme. Eller litt enklere sagt: Når det blir varmere, spiser de mer. Vi har akkurat sendt inn en artikkel til et forskningstidsskrift der vi viser at avlingstapet på grunn av enkelte slike organismer vil øke med 50 prosent med den oppvarmingen vi styrer mot nå. I dag regner med at man taper 6-12 prosent årlig til sykdommer på våre breddegrader. I fremtiden må vi altså regne med minst i underkant av 10-18 prosent. Enda høyere i tropene, der sykdomsproblemet er større allerede i dag. Vi har ikke gjort tilsvarende beregninger for bakterier og virus, men også de vokser generelt raskere ved høyere temperaturer.

– Og vannforhold og tørke?

– Generelt øker fordampningen når det blir varmere. Det vil i neste omgang gi mer regn, men det meste av dette regnet vil falle over havet. Noen steder – som i Norge – er det ventet å bli våtere, og man vil nok se mer nedbør andre steder også, men i mange områder – inkludert «brødkurvlandene» vil all økning i nedbør bli mer enn utliknet av den enda mer økte fordampningen. Det betyr at i gjennomsnitt vil vi få lavere fuktighet i jordsmonnet, som stort sett er negativt for landbruk og matproduksjon. Det øker belastningen på plantene og det gir igjen lavere avlinger.

Hva kan man gjøre med dette?

– Det viktigste er å forsøke å avle frem korn som tåler høyere temperaturer, som gir høyeste avlinger ved høyere snittemperatur enn i dag. Det eksisterer sorter som tåler høyere temperaturer allerede, men dette er gjerne ikke dem som gir de høyeste avlingene.

– Kan man ikke bare bytte til andre vekster som tåler høyere temperatur?

– Jo, med noen forbehold. Hirse og sorghum, også kjent som durra, er viktige matkornarter som tåler relativt høyere temperaturer enn de vi dyrker mest av i dag. Men det er ikke helt enkelt, av minst fem årsaker. For det første er folk glade i å spise mais, hvete og ris. Hva vi spiser har også en kulturell verdi. For det andre er det tekniske utfordringer ved begge – hirse er for eksempel vanskeligere å høste og behandle enn mais. For det tredje krever det ny infrastruktur, nytt maskineri, altså nye investeringer. For det fjerde må du for det første lære bøndene å dyrke en helt annen vekst, samtidig som den kunnskapen de har ervervet seg gjennom hele sitt profesjonelle liv plutselig er overflødig. Det er også en investering som går tapt, og en ny investering som må gjøres. Og for det femte er store deler av den agronomiske industrien tungt investert i de artene de gror i dag. Dette er noe som fungerer for dem, som de tjener penger på, og som de neppe gir slipp på uten å slåss.

– Alternativt kan vi flytte vekstene litt og litt nordover? Vi kan for eksempel dyrke mer hvete i Norge, mer mais i Frankrike, og så videre?

– Akkurat det skjer i begrensede områder allerede. I Frankrike er mais en viktig vekst i sør, mens hvete er viktigst i nord. Det vi har sett over tid, er imidlertid at maisbeltet er begynt å bevege seg nordover. Men det har vært en gradvis utvikling, og i tråd med den nokså trivielle oppvarmingen vi har sett så langt. Det vil gå langt raskere, og bli mer utfordrende å få slikt til i fremtiden. I tillegg er det også slik at hvilken vekst som trives hvor avhenger av egenskaper ved jordsmonnet som er utviklet gjennom generasjoner. Det er ikke gjort i en håndvending å gjøre en hveteåker om til en maisåker. Sist, men ikke minst, selv om det blir varmere lenger nord, er det mer som skal til. Folk som ser på kartene fra projeksjoner for oppvarmingen, ser at det kan virke som om sommertemperaturen nord i Canada gjør det til en ideell vekstsone for hvete i fremtiden. Det høres jo flott ut, at vi kan dyrke korn i Nord-Canada. Bortsett fra at det finnes ikke noe matjord der. Det lå tross alt et isflak der for en tid tilbake som skrapte vekk all matjorden. Så det er ikke praktisk mulig å dyrke noen som helst mat i særlig stort monn der.

– Kan vi dyrke mer tropiske vekster på våre breddegrader, da, der vi i dag dyrker hvete og mais?

– Neppe. Tropiske strøk har et nokså stabilt klima gjennom året, mens vi generelt har store årstidsvariasjoner der vi dyrker matkorn. Disse årtidsvariasjonene vil vi etter alt å dømme beholde, og de vil kanskje forsterkes, selv om sommertemperaturen vil bli mer som i tropene. Og det er dårlig nytt både for artene vi dyrker i dag, og for de tropiske artene, som krever mer stabilt klima året rundt. I et varmere klima, vil vi altså se den samme variabiliteten i temperaturen i vekstsesongen som vi opplever i dag. Det vil gjøre hvete-, ris- og maisavlinger mer ustadige. Man kan kjøpe forsikringer mot slikt i dag, men denne ustadigheten vil gjøre slike forsikringer vesentlig dyrere i fremtiden, om de overhodet vil fortsette å eksistere. Alt i alt betyr dette at vi er nødt til å endre måten vi driver jordbruk på i de landene hvor vi har brødkurvene våre i dag.

– Så hva gjør vi med dette i dag?

– Som nevnt har vi forsøkt å avle frem mer tørke- og varmebestandige arter over lang tid. Det finnes også mer bærekraftige metoder for å begrense fordampningen fra matjorden, som for eksempel pløyefri jordbearbeiding. Det blir mer ugress av det, men det fungerer bra – broren min, som tok over familiegården, gjorde det med stort hell. Når det gjelder sykdommer og skadedyr, skjer det selvsagt utvikling innen sprøytemidler, samtidig pågår det også en utvikling innen eksempelvis integrert plantevern, alternative bekjempelsesmetoder mot skadedyr, sopp og andre sykdomsfremkallende organismer.

– Hva bør vi gjøre mer av?

– Gitt at politikerne ikke har klart å stanse eller en gang bremse oppvarmingen, må vi forsøke å stanse tapet i avlinger. Vi bør selvsagt fortsette å forsøke å avle frem korn som gir høyere avlinger i varmere klima, og som tåler økte temperaturvariasjoner. Økt varmetoleranse kunne vært selve nøkkelen til hele problemet med global oppvarming, men som sagt – kloke hoder har brukt over 40 år på dette uten å lykkes. I tillegg vil vi trenge store investeringer fra landbruksindustrien for å starte opp dyrking av andre arter. Og ikke minst må folk ønske å spise disse artene. Det siste kan bli utfordrende. I Afrika, for eksempel, der sorghum har vært en viktig kornsort i flere tusen år, dyrkes og spises det stadig mer mais. Ikke fordi mais gir større avlinger enn sorghum – tvert om er det vanskelig å dyrke mais i Afrika – men mer fordi det etter mitt inntrykk er forbundet med status å spise mais, dessuten er det enklere.

I tillegg er vi nødt til å gjøre enda mer med matsvinnet. En fjerdedel av all mat som produseres i verden i dag går tapt i svinn. De kan vi ikke tillate i fremtiden. Om vi hadde utryddet alt svinnet, ville det ikke vært nok, vi må antakelig doble produksjonen i løpet av de neste 30 årene for å møte den forventede etterspørselen i fremtiden.

– Doble produksjonen? Hvorfor tror man etterspørselen vil stige så voldsomt?

– Det enkle svaret er at det kommer av befolkningsveksten, men det har også med utvikling og velstandsøkning å gjøre. Jo rikere man blir, jo mer kjøtt spiser man. Problemet med kjøtt – utover det kostholdsrådene forteller oss – er som kjent at ku som brukes til kjøttproduksjon spiser mye korn som vi også kunne spist, og det er lite effektiv bruk av kalorier. For hvert gram storfekjøtt du spiser, er det gått med 6-8 gram korn du kunne spist i stedet. Kylling og fisk har høyere fôreffektivitet, men også der er konklusjonen at om vi alle ble vegetarianere, hadde vi hatt flere kalorier tilgjengelig å fø verden på. Men det er en nærmest håpløs utfordring kulturelt. Vi liker jo kjøtt. Jeg argumenterer ikke for at vi alle skal droppe alt kjøtt, men det er en kjensgjerning at når vi ikke har særlig mye mer areal vi kan bruke til landbruk, er det å dyrke korn til menneskemat den mest produktive måten å bruke eksisterende matjord på.