2°C: – Forklar oss først: Hva er 1,5-graders og togradersmålene?

Glen Peters: – De har sitt utspring i FNs klimakonvensjon fra 1992, der målet var å unngå menneskeskapte klimaendringer. Spørsmålet har vært hvor mye global oppvarming vi kan tåle. I årene som fulgte ble det gradvis etablert en slags konsensus om at to grader var noe vi kunne leve med. Først på klimakonferansen i København i 2009 ble det nevnt som et potensial, mens Paris-avtalen i 2015 fastslo det konkret – og der kom også 1,5-gradersmålet inn. Akkurat det kom litt overraskende på mange: Det ble drevet frem av Høyambisjonskoalisjonen, spesielt små øystater og utviklingsland presset på.

– Har vi mulighet til å nå disse målene?

– Jeg har lenge vært pessimist, men mye har skjedd i det siste. Kyoto-avtalen (1997) satte tak på utslipp i industriland, men ikke utviklingsland – det skapte trøbbel. På 2000-tallet kunne Kinas utslipp vokse med 10 prosent årlig, samtidig som den globale oppvarmingen fortsatte, og togradersmålet virket urealistisk.

– Så endret det seg: Klimakonferansen i København bygget mer støtte til togradersmålet. Og etter Paris-avtalen skjedde noe uventet: Utslippene flatet ut – det ble mer optimisme, togradersmålet virket plutselig oppnåelig igjen. Det var mange årsaker til dette: Kina tok grep om egne utslipp, og sol- og vindenergi raste i pris, blant annet. Samtidig er ikke utflating nok: Utslippene må ned mot null for at vi skal lykkes. Det vi ser i dag er kanskje museskritt i riktig retning.

– Ofte hører vi om «karbonbudsjettet» når det snakkes om disse målene. Hva er det?

– Tenk deg at det er en noenlunde direkte sammenheng mellom menneskeskapte karbonutslipp og temperaturøkning. Hvis vi skal stabilisere klimaet på to graders oppvarming, kan vi da i teorien regne ut hvor mye klimagasser vi kan slippe ut totalt for å stanse oppvarmingen der. Trekker vi fra hvor mye vi allerede har sluppet ut, har vi et budsjett for hvor mye vi har igjen å bruke før målet ryker. Det er en elegant måte å illustrere hvorfor vi må slutte å bruke fossile energikilder.

– Som praktisk verktøy er det mer begrenset. Det er for mange usikkerhetsmomenter, justerer vi modellene eller scenariene litt kan det få drastiske konsekvenser for budsjettet, spesielt når det gjelder andre klimagasser enn CO₂. Slike ulike forutsetninger er litt av grunnen til oppstandelsen da forskere i en studie som ble publisert høsten 2017 regnet karbonbudsjettet på nytt og fant at 1,5-gradersmålet kan være innen rekkevidde igjen.

– Noe annet vi hører mye om, er negative utslipp. Hva er det, og hvordan kan vi få det?

– Det dreier seg om å fjerne CO₂ fra atmosfæren, altså karbonfangst, som egentlig er et bedre begrep. Det kan gjøres på mange måter – planter binder karbon, så planting av skog kan i noen tilfeller fungere bra, så lenge man ikke driver kommersiell skogdrift og skaper nye utslipp. Da kan man heller brenne planter i lukkete systemer, og fange karbon fra avgassene. Dette er litt tilsvarende hva man kan gjøre med fossile brennstoff ved karbonfangst for eksempel i et kullkraftverk. Det utvikles også andre fancy teknologier, som innebærer at man rett og slett suger karbon ut av atmosfæren. Det er energikrevende, men kan bli et alternativ i atmosfæren.

– Hensikten er å senke konsentrasjonen av CO₂ til et lavere nivå, men det vil også påvirke karbonbudsjettet: Med tilstrekkelig effektiv karbonfangst, tåler vi mer utslipp før 1,5- og togradersmålene ryker. Vi kan til og med forestille oss at vi kan opparbeide «karbongjeld» i en overgangsfase, og så betale ved å fange karbon senere. Hvis vi får karbonfangst i stor skala til å virke, kan det bli et viktig verktøy.

Vil du vite mer? Se Klimavaktens sider om karbonbudsjettet