Ekspertintervjuet: Slik jobber klimaforskerne

Det er først og fremst komplekse klimamodeller som ligger bak rådene fra FNs klimapanel, IPCC. Disse modellene bygger på kunnskap fra mange forskningsgrener, forteller Ingjald Pilskog:

– Fra fysikken vet vi for eksempel hvordan gasser og væsker påvirkes av ulike prosesser, hva som skjer når de tilføres energi. Fra kjemien vet vi mer om hvordan gasser oppfører seg, og hvordan stoffer reagerer med hverandre og blir til nye forbindelser. Fra biologien vet vi hvordan alger og andre organismer bruker kjemien i havet, atmosfæren og landjorden, og hvordan de bruker energi fra solen til å vokse, forklarer han.

Alt dette setter klimaforskere så sammen, så godt de kan, og lager en jordsystemmodell.

– Denne beskriver karbonsystemet og økosystemer i tillegg til de rene klimaprosessene som vær og havstrømmer, og hvordan alt dette henger sammen, sier Pilskog.

Modellen kan sammenliknes med en enormt kompleks likning med mange ukjente. For at den skal brukes til eksperimenter, må den først kjøres til den er i likevekt. Det betyr at man mater inn kjente betingelser, for eksempel hvor mye CO₂ det var i atmosfæren i 1870. Man kjører så modellen til den gjenskaper et stabilt klima for hvert nytt år man regner ut med de samme startbetingelsene. Om modellen er riktig, skal klimaet i 1870 da ha blitt gjenskapt i modellen.

Jo bedre modellen gir resultater som stemmer med virkeligheten, dess bedre kan vi anta at den vil treffe på fremtiden.

– Om modellens klima og virkelighetens klima stemmer godt overens, så kan vi starte våre forsøk som å øke mengden med CO₂ og se hvordan det påvirker havstrømmer, temperatur og biologien, sier Pilskog.

Enten man bruker komplekse jordsystemmodeller eller tester enklere hypoteser med data fra observasjoner, må all forskning publiseres. Det betyr at den skal trykkes i et vitenskapelig tidsskrift. Og da må den gjennom flere nåløyer.

Forskerne sjekker og dobbeltsjekker data, metoder, utregninger og resultater. De jobber med språket, med å forklare så presist som mulig hva de har gjort og hva de har funnet. Så sender de det til et tidsskrift, for fagfellevurdering.

– Tidsskriftet finner andre forskere med dette som spesialfelt. De vurderer om de forstår hva du har gjort, om det er god forskning. De vil påpeke unøyaktigheter, feil eller mangler i forklaringen, alt skal kunne gjenskapes av andre forskere. Andre skal kunne forstå hva du har gjort, og få samme resultat med samme metode, sier Pilskog.

– Å publisere en artikkel kan ta år dersom man ikke har beskrevet hva man har gjort godt nok. Dersom man ikke har gjort god nok forskning får man ikke publisere i det hele tatt, fortsetter han.

Blir forskningen publisert, vil andre som jobber innen samme området lese arbeidet og sjekke mot egne funn. Finner de noe som ikke stemmer, blir dette gjerne debattert i nye artikler, diskutert på konferanser, og testet på nytt for å finne ut hva som er årsaken til forskjellene. Det er sjeldent at alle er enige i alle detaljene, men vi forskere er enige i hovedtrekkene.

– Det mest spennende er når noen finner noe som snur opp ned på hvordan vi forstår et fenomen eller en observasjon – og som samtidig er god forskning. At en finner ut noe nytt, det er det gøyeste vi kan oppleve som forskere, sier Pilskog.