Rapporten tar for seg havet og kryosfæren i et klima i endring. Med ordet «kryosfære» menes de delene av planeten der vannet er frosset til is. Det betyr selvsagt isbreer verden over, men først og fremst dreier det seg om polarregionene. Der smeltingen av denne isen er i ferd med å få alvorlige konsekvenser.

Rapportens kapittel 3 handler om nettopp polarregionene, og det er dette kapitlet Lars H. Smedsrud har bidratt til. Smedsrud er forsker ved Bjerknessenteret og professor ved Universitetet i Bergen. Vi har bedt ham gå gjennom rapporten spesielt med vekt på polarområdene. Les også denne sakenfor reaksjonen på rapporten generelt.

Lars H. Smedsrud:– Den ene virkelig brede konklusjonen er rett og slett at det er påvist veldig store endringer både i Arktis og Antarktis.

2°C:– Kan du gå litt mer i detalj? Hva er det som skjer, og hvilke konsekvenser får det?

– For å ta konsekvensen først: Det aller største problemet med global oppvarming er at havnivået øker. Og det er nå soleklart at det viktigste bidraget til dette kommer fra polarområdene. Det finnes noen isbreer i varmere strøk også, selvsagt, men når tempoet i havnivåstigningen er på vei opp, skjer det utelukkende på grunn av det som foregår i polarområdene.

Grovt sett kan vi si at en tredel av havnivåstigningen så
langt er termisk ekspansjon, altså at varmt vann tar større plass enn kaldt
vann. Også dette kalde vannet «produseres» i polarområdene – og nå dannes det i
mindre grad enn før. Enda en tredjedel av havnivåstigningen kommer fra isbreer
i varmere strøk – for eksempel Alpene, Andesfjellene og Himalaya. Og den siste tredjedelen
stammer fra Grønland. Nettopp Grønland er en viktig bidragsyter i global
havnivåstigning akkurat nå, her har vi sett en økning i avsmeltingen etter år
2000.

– Ja, det skapte jo overskrifter i sommer at smeltingen var rekordstor?

– Det gjorde det. Og når man får tallfestet hvor mye som smelter fra Grønlandsisen per dag i en slik periode, virker det helt enormt. Nå er det samtidig viktig å huske at mye av dette er del av en årlig syklus. Det smelter hver sommer, og det snør på igjen om vinteren. Det er faktisk også slik at deler av Grønlandsisen vokser, fordi snøfallet er økt, også på grunn av oppvarmingen. Men det viktige er om det smelter merenn det snør på, eller omvendt. Og det er enighet nå om at det er smeltingen som dominerer. Etter 2012 er det nå enighet om at Grønland har mistet ca 250 milliarder tonn is i året.

– Kan vi spole litt tilbake? Snøfallet øker på grunn av oppvarming?

– Rett og slett fordi luften blir varmere, varmere luft kan
holde på mer fuktighet, som i neste omgang gir mer nedbør. Det har ført til at
man har hatt netto akkumulasjon, som det heter, i noen områder på Grønland og
øst i Antarktis. Og det var tidligere en diskusjon i forskermiljøet om hva som
er størst i netto – om isen vokser eller krymper totalt. Og det er nå altså
tydelig at det er en stor netto avsmelting totalt.

Nylig har man imidlertid også sett at isbremmer og
innlandsisen i Antarktis har begynt å bidra til økende havnivå. Det er nytt, og
startet etter 2005. Dette kommer til å bli viktigere i fremtiden. Antarktis er fremtidens
joker i havnivåstigningen.

– Hva har skjedd?

– Dette handler ikke om noe plutselig ny innsikt – man har
lenge hatt mistanke om at Antarktis kommer til å få større betydning – men det
har vært veldig usikkert og vanskelig å tallfeste, og derfor har man unngått å
snakke om det.

– Hvorfor det?

– Først og fremst fordi de globale modellene rett og slett ikke har fått bygget disse mekanismene inn ordentlig. Dette er kompliserte prosesser som er vanskelige å bygge inn i en modell: Tenk deg en sånn høy, massiv vegg av is som du typisk ser på bilder fra Antarktis. Når havet «gnager» seg inn fra undersiden på en slik isvegg, er det grenser for hvor lenge en sånn høy, vertikal vegg kan holde seg oppe uten å kollapse. Dermed kan et varmere hav smelte seg lenger inn – selv om det kan være minusgrader på oversiden. Utfordringen er at det fortsatt er usikkert hvor fort dette vil gå – at det vil skje dersom havet fortsetter å bli varmere, er imidlertid nå hevet over enhver tvil.

– Tilbake til Arktis – noe annet som skjer der, som ikke har så mye å si for havnivået, er at havisen forsvinner. Hva sier rapporten om det?

– Alle har egentlig forventet at den skal forsvinne ganske fort. Og den kommer til å forsvinne – men her er tempoet kanskje noe mindre enn mange har fryktet. Mange var for eksempel redde for at 2019 skulle bli et nytt rekordår – det ble det ikke. Men det betyr ikke at det er gode nyheter, tvert om: Alle områder i Arktis mister sjøis. Og det er tap av sjøis alle måneder i året. Og det henger tydelig sammen med CO₂-nivået i atmosfæren.

– Så dersom vi klarer å kutte utslippene …

– Ja, da kan vi også bremse denne utviklingen. Og hvis vi
går lenger, at vi fanger og lagrer så mye CO₂ at konsentrasjonen i atmosfæren
går ned, kan faktisk isen returnere også.

– Samtidig ser vi også at i deler av Arktis har oppvarmingen gått mye raskere enn andre steder?

– Ja, det er det som kalles «arctic amplification» på godt norsk – polar forsterkning, om du vil. Det ser vi for eksempel svært tydelig på Svalbard, der middeltemperaturen har økt med hele 6 grader over de siste 50 årene. Globalt er det tallet – litt avhengig av hvordan du teller – enten rett under eller litt over 1°C – altså én grad. Vi ser altså nå mer dramatisk oppvarming i områder rundt polene enn vi gjør andre steder på jorden.

Du merker dette spesielt om vinteren. Det er også koblet til
at sjøistapet om vinteren er stort der, og det fungerer som en slags tilbakekoblingsløkke.
Når sjøisen blir borte på vinteren, blir det varmere i lufta, da fryser
permafrosten mindre på, og du får trøbbel med at den tiner om sommeren. Derfor
er dette en viktig utvikling spesielt for Norge og Svalbard.

– Nettopp permafrost er noe annet rapporten er innom?

– Ja, og generelt gjelder at jo mer du fyrer på med fossile brensler, jo mer CO₂ vi får i atmosfæren og jo mer global oppvarming, dess mindre permafrost vil du ha. I dag har vi 13–14 millioner km2 med permafrost globalt – i de mest pessimistiske scenariene kan dette ha sunket til 3 millioner km2 i 2100.

Også dette merker vi konsekvenser av allerede i dag på
Svalbard – det gjør bokstavelig talt grunnen utrygg for hus og infrastruktur.

– Nå har forskerne gjort sitt, klimapanelet har pirket på formuleringer og lagt rapporten ut – samtidig har vi jo hørt mye av dette før. Så hvorfor er slike rapporter viktige?

– Det er kanskje ikke de store overraskelsene her for dem
som har fulgt forskningen tett. Men det handler mye om å gjøre opp status – om
å fastslå hva vi nå kan si sikkert at vi vet, og hva vi er mindre sikre på. Det
er viktig i seg selv. Det er også viktig forarbeid for neste hovedrapport fra
IPCC. Og ikke minst skaper det mye oppmerksomhet rundt forskningen, og rundt
global oppvarming og konsekvensene av den.