Endelig er de ferdige. Over ti år har det tatt å samle inn og gå gjennom alle publiserte geologiske data over den siste istiden. Nå er datasettet og den nye gjenskapingen av isdekket klart til bruk for hele forskningssamfunnet.

Da den siste istiden var på sitt største, var Nord-Europa dekket av et 2–3000 m tykt lag is. En ny rekonstruksjon av dette isbredekket viser hvordan klima og isbreer spiller sammen, hvordan isdekket vokser og trekker seg tilbake.

– Dette er et resultat av flere år med slitsom forskning. Vi har gått gjennom all eksisterende litteratur fra de siste femti årene og det har vært mye arbeid med å sammenligne og foredle de innsamlede dataene, sier Anna Hughes.

Hun er geolog ved Universitetet i Bergen og Bjerknessenteret, og har vært sentral i prosessen rundt den nye datasamlingen.

Siden 2005 har forskere ved Institutt for geovitenskap samlet og evaluert tidligere publiserte data og geologiske observasjoner som er relevante for å kunne gjenskape hvordan isen har vokst og trukket seg tilbake i løpet av den siste istiden. Den nye datasamlingen inneholder mer enn 5000 dateringer som strekker seg fra et område fra kontinentalsokkelen vest for Irland og til de russiske slettene i øst.

Resultatet er den første versjonen av databasen som har fått navnet DATED (DATabase of Eurasian Deglaciation). Datasettet er tilgjengelig for vitenskapssamfunnet på PANGAEA.

Ny gjenskaping av isdekket

De store isbredekkene som lå over Nord-Amerika og det nordlige Europa gjennom den siste istiden, viser en effekt av naturlige klimaendringer på sitt mest dramatiske. Kartserien forskerne nå har satt sammen, viser hvordan isen vokste og trakk seg tilbake over Europa, Russland og Barentshavet for 40.000–10.000 år siden. I gjenskapningen ser man hvordan isen har variert i størrelse.

En lignende syntese av data har ikke blitt gjort siden 1981, da bare en håndfull av data var tilgjengelige.

– Nå, med denne nye rekonstruksjonen, vet vi mye mer om bildet av Eurasia gjennom den siste istiden. Disse store fortidige isdekkene har blitt studert i mer enn hundre år, men kunnskapen vår om hvor og hvor fort de har vokst og trukket seg tilbake, er begrenset. Isdekket lå over flere land, og av flere gode grunner har geologer fokusert på spesifikke områder av gangen. Vi trenger en slik syntese av all informasjonen fra disse stedene for å kunne forstå hvordan isdekket oppfører seg, og særlig de som lager modeller har behov for det store bildet av isdekket, forklarer Hughes.

Hun peker på at den nye rekonstruksjonen er viktig for alle som ønsker å forstå hvordan klima og isbreer påvirker hverandre gjennom istidene.

Forskjell mellom øst og vest

Resultatet viser store regionale variasjoner i isdekket. Man kan for eksempel se at isen strakk seg helt ut til kontinentalsokkelen vest for Irland for rundt 27.000 år siden, men det tok enda 7000 år før isen nådde sin maksimale utstrekning i det østlige Nord-Russland. På samme måte smeltet isen raskere bort i vest enn i øst.

Noen av de mer overraskende funnene er at isdekket hadde ulik form i øst og i vest. Selv om isens senter beveget seg noe mot øst fra de skandinaviske fjellene da isen ekspanderte, flyttet yttergrensene i øst seg dobbelt så langt fra senteret som de gjorde i vest, noe som gir et asymmetrisk isdekke.

– Vi hadde forventet at isen skulle være mer symmetrisk, men den er tynnere og breier seg mer ut i øst. Dette er trolig på grunn av ulikt klima, topografi og underlaget til breen, for eksempel harde bergarter i Norge og løs jord i øst. Men en fullstendig forklaring har vi ikke, sier Anna Hughes.

Ved sitt maksimum var det eurasiske isdekket en kontinuerlig masse av is mer enn tre ganger så stor som det Grønlandsisen er i dag, og isdekket bidrog til en senking av havnivået verden over med rundt 24 meter.

Da isen vokste og trakk seg tilbake, oppstod flere separate isdekker. Det største var sentrert over Skandinavia og bredde seg over Østersjøen og innover Russland og det kontinentale Europa. Et annet dekket Barentshavet og Svalbard, mens det minste dekket De britiske øyer.

Ser hvor det mangler data

Unikt for den nye rekonstruksjonen er det at man nå har plottet inn de områdene og tidsepokene det er knyttet mest usikkerhet til. I noen perioder er usikkerhetsspennet knyttet til hvor iskanten faktisk lå, på hele 500 km. En svært viktig usikkerhet er knyttet til når de ulike isdekkene ble knyttet sammen og skilt fra hverandre igjen.

– I noen områder har vi motstridende, men tilsynelatende like robuste data. For å avgjøre hvilke som er de korrekte, trenger vi mer arbeid fra vitenskapssamfunnet, sier Anna Hughes.

Alle data og rekonstruksjonen er nå tilgjengelig for enhver som ønsker å forstå interaksjonen mellom istider og klima. De former et grunnlag for framtidig forskningsarbeid, inkludert klimamodellering av isdekker, klima og havnivå.