Det er stor spenning knyttet til hvorvidt den faktiske iskanten vil ligge innenfor forvaltningsplanens grense de kommende årene.

Isdekket i Arktis har krympet sterkt de siste tiårene. Større åpne havområder bringer med seg både store muligheter og store utfordringer. Når iskanten flytter seg nordover i Barentshavet, åpnes muligheter for økt aktivitet med fiskerier, skipsfart og olje- og gassutvinning. Det gigantiske gassfeltet Shtokman, som på 1980-tallet lå ved iskanten, ligger nå i et isfritt område.

Den stadig skiftende iskantsonen er særdeles viktig for det marine økosystemet. Den økologiske sårbarheten er spesielt stor her grunnet høy biologisk produksjon under issmeltingen om våren og sommeren og dertil hørende stort biologisk mangfold. Et bærende prinsipp i forvaltningsplanen for Barentshavet er derfor at eventuell fremtidig aktivitet skal finne sted i åpent hav, altså ikke i isdekte områder og spesielt ikke ved iskanten.

Hvilken (administrativ) iskant er det fornuftig å forholde seg til?

Et sted må nødvendigvis grensen gå. For å svare på dette, må en ha best mulig kunnskap om hvordan isdekket kan endre seg, både på lang sikt og fra et år til det neste. Ny forskning fra Bjerknessenteret viser at fremtidig isutbredelse i Barentshavet kan varsles. Sist vinter varslet vi korrekt en økning i isdekket, mens varselet for vinteren 2016 er en liten reduksjon.

Barentshavet er tilnærmet isfritt om sommeren, og mesteparten av isen fryser lokalt om vinteren. Vinterisens frem- og tilbakegang fra år til år gjenspeiler hvor mye varme som er i Barentshavet. Denne sammenhengen ble foreslått av norsk havforsknings «superstjerner» Bjørn Helland-Hansen og Fridtjof Nansen for mer enn 100 år siden. Vi har nå et tilstrekkelig observasjonsgrunnlag til å slå fast at dette stemmer.

I år med sterk innstrømning av varmt vann med Golfstrømmens forlengelse mot Arktis, forventes relativt lite isdannelse den påfølgende vinteren. Og motsatt, for år med svak innstrømning, forventes stor isdannelse. Resultatet blir da større isutbredelse og en iskant lenger mot sør, som har vært tilfellet i perioden fra 2012 til 2015. Det er denne tette koblingen mellom hav- og isforhold som er grunnlaget for vår varslingsmodell.

Det har vært stor debatt etter at klima- og miljøminister Tine Sundtoft i januar 2015 meldte at regjeringen ville foreslå for Stortinget å flytte iskanten lenger nord i en oppdatert forvaltningsplan. Den nye iskanten er beregnet ut fra referanseperioden 1985-2014 som regjeringen legger til grunn. Vår forskning beskriver hvordan og hvorfor iskanten i Barentshavet har variert og kan komme til å endre seg. Hvordan forholder observerte og varslede endringer i isdekket seg til regjeringens nye iskant?