En mann med rød lue svinger en slegge over Hardangerjøkulen. Et hardt klank akkompagnerer snøspruten i det sleggen treffer bakken. Det ligger en metallplate i snøen.
Adam Booth bruker slegge for å måle breisens tykkelse. Sleggeslagene lager lydbølger som fanges opp av seismikkmålere. Foto: Ellen Viste
Elleve elever fra Sandsli videregående skole ser på. Det er den første onsdagen i mai, og de har kommet til Finse for å se hvordan breforskere jobber. Snart skal de selv få svinge sleggen.
På breen har de selskap av fem klimaforskere – fra Bjerknessenteret, Universitetet i Bergen, Uni Research og University of Leeds. Sleggen er ett av redskapene forskerne bruker for å finne ut hvordan Hardangerjøkulen reagerer på klimaendringer.
Måler is med lyd
Adam Booth og Siobhan Prise har kommet fra Leeds til Finse for å måle snømengde og istykkelse på Hardangerjøkulen. Det er Adam som svinger sleggen, det er den tiende dagen i felt, og han nærmer seg 900 sleggeslag.
Langs en linje i snøen ligger sensorer som fanger opp lydbølgene fra sleggeslagene. Hvor lang tid det tar før lyden når dem avhenger av istykkelsen. Foto: Ellen Viste
Adam forklarer elevene at de ved å dundre sleggen i isen bruker seismikk til å måle hvor tykk isen er. Vet de hvordan seismikk virker?
– Det er trykkbølger, svarer en av elevene.
– Nå svarte du mer korrekt enn jeg hadde ventet, sier Adam. – Og akkurat disse trykkbølgene er lyd.
Lyden av sleggen som treffer platen forplanter seg gjennom snøen, gjennom breisen, treffer sedimentene og fjellet under breen, reflekteres oppover og når overflaten igjen.
For å registrere når lydbølgene kommer opp igjen har Adam og Siobhan lagt ut en kjede av instrumenter som fanger opp lyden i en lang rekke bortover breen. Hvor lang tid det tar før lyden når hvert instrument, avhenger av hvor langt den må bevege seg gjennom isen.
Siobhan viser elevene hvordan de kan se bevegelsene på en dataskjerm. Resultatet forteller dem hvor tykk isen er.
Hardangerjøkulen krymper
Breforsker Atle Nesje holder opp et ark med en kurve som viser hvordan Hardangerjøkulen har trukket seg tilbake de senere årene. Elevene har satt seg i snøen foran ham. De kan selv se at breen nå stopper langt unna morenen. Atle peker på noen steiner lengre nede. Dit gikk breen i 2001. Atle har vært her hvert år siden 1982 og har fulgt breens utvikling fra år til år.
– Dette har de nylig hatt prøve i, sier geofaglærer Åse Heilund Midttun.
– Nå kan de se at det de lærer er relevant.
Atle peker på noen steiner lengre nede. Dit gikk breen i 2001. Atle har vært her hvert år siden 1982 og har fulgt breens utvikling fra år til år.
Hardangerjøkulen krymper. Atle Nesje har fulgt med på utviklingen hvert år siden 1982. Foto: Ellen Viste
Veier snøen for å finne vannmengde
– Dere må fylle røret helt, formaner Atle.
Han og Stefan Sobolowski sitter ved kanten av en 2,6 meter dyp sjakt i snøen. På isflaten i bunnen av sjakten står tre elever og presser en plastsylinder inn i snøveggen. De trekker den ut og passer på at den er helt full av snø før de heller snøen i en pose og veier posen.
– 0,45 kilo.
Ved å veie en plastsylinder med én liter snø kan elevene fra Sandsli regne ut hvor mye vann snødybden tilsvarer. Foto: Ellen Viste
En liter av denne snøen veier 0,45 kilo – litt under halvparten så mye som en liter vann. Resultatene skal brukes sammen med snødybden forskerne fra Leeds har målt i dagene før. Breforskernes verktøykasse inneholder mer enn slegger. Den siste uken har de kjørt 120 kilometer med snøscooter på kryss og tvers av Middalsbreen og Hardangerjøkulen med en snøradar på slep. Radaren måler snødybde, og når de nå også vet hvor kompakt snøen er, kan de beregne hvor mye vann dette tilsvarer.
Under skituren på vei opp til breen har elevene selv sett hvor ulikt snøen er fordelt i terrenget, med bare rabber noen steder og små fonner der snøen har hopet seg opp. Det er opplagt at man ikke kan få oversikt hvis man bare måler på ett enkelt sted. Dager som denne er sjeldne på Finse. Vanligvis virvler vinden snøen av gårde.
Inne på Finsehytta får elevene se på radardataene som viser snødybden på Hardangerjøkulen. Adam fra Leeds forteller at de har funnet områder på breen der det bare ligger en halvmeter med snø, mens det andre steder kan være minst seks meter, kanskje åtte eller ni.
Naturen er kompleks
– Ofte blir ting overforenklet, sier Stefan Sobolowski. – Det er viktig at elevene selv får se hvor komplekst natursystemet er og at alt henger sammen.
Han forteller elevene at han brukte lang tid å finne ut hva han skulle bli. Hva som fikk ham til å bestemme seg?
– Surfing.
Ved å veie en plastsylinder med én liter snø kan elevene fra Sandsli regne ut hvor mye vann snødybden tilsvarer. Foto: Ellen Viste
Stefan hadde tenkt å bli naturfaglærer, men fikk tilbud om å jobbe med et forskningsprosjekt. Mens han vurderte tilbudet, dro han ut og surfet.
– Jeg måtte tenke over hva jeg syntes var mest interessant, sier han. – Og der ute på brettet skjønte jeg at det var bølgene, både i havet og i luften. Været.
Vann kan endre retning
Fremdeles er både Hardangerjøkulen og området rundt dekket av snø, men snart begynner smeltesesongen. Bjerknes-forskerne har en hypotese om at dagens datamodeller for isbreer er så enkle at de underestimerer hastigheten breene endrer seg med. Derfor vil de utvikle en mer detaljert og mer realistisk bremodell.
Hardangerjøkulen er valgt som testområde fordi det allerede finnes en del måledata derfra. I tillegg skal de samle inn mer data, ikke bare for snø, men også for vannføringen i elvene av smeltevann som renner fra breen om sommeren.
Ved å veie en plastsylinder med én liter snø kan elevene fra Sandsli regne ut hvor mye vann snødybden tilsvarer. Foto: Ellen Viste
Elevene nikker. Gjennom vinduet kan de se breen de hamret løs på tidligere i dag. De har sett at den må ha krympet siden 2001, og de har sett hva forskerne gjør for å forstå hvordan den vil bli stadig mindre de neste tiårene. Man må ha radar, det er klart, og nye datamodeller. Men til det hardeste arbeidet kan lite konkurrere med en god, gammeldags slegge.
