Friederike Fröb disputerte i slutten av juni med avhandlingen "Climate controlled mechanisms of subpolar North Atlantic carbon uptake". I den viser hun at opptaket av CO₂ i Nord-Atlanteren avhenger både av været og av sirkulasjonen i Atlanterhavet. Arbeidet er utført ved Geofysisk institutt ved Universitetet i Bergen, og Bjerknessenteret.

Nord-Atlanteren er blant de havområdene i verden som tar opp mest CO₂ fra atmosfæren. I perioder kan naturlige variasjoner i havstrømmene i området maskere opptaket av menneskeskapt CO₂.

Vind og kulde blander vannet

Når CO₂-konsentrasjonen i luften øker, vil deler av den ekstra CO₂-mengden tas opp av havet. Det er ren kjemi – det strebes hele tiden etter balanse. Men når likevekt er oppnådd, skjer det ikke mer, med mindre overflatevannet skiftes ut.

I april 2015 var Friederike Fröb og kollegene på tokt i Irmingerhavet, mellom Grønland og Island. Den vinteren var det kaldt i deler av Nord-Atlanteren og, og vinden rundt sørspissen av Grønland var eksepsjonelt sterk. Når overflatevannet blir avkjølt, synker det. Data fra toktet viser at overflatevannet i Irmingerhavet ble blandet helt ned til 1400 meter under overflaten.

Dermed ble også CO₂ brakt nedover i dypet, friskt vann ble brakt opp til overflaten, og mer CO₂ kunne tas opp fra luften.

Havstrømmer påvirker opptaket

Friederike Fröbs doktorgrad viser også at variasjoner i Golfstrømmen påvirker hvor mye CO₂ som tas opp i Nord-Atlanteren. Hvor sterk sirkulasjonen i Nord-Atlanteren er, kan variere fra tiår til tiår.

Strømmen nordover i Atlanterhavet frakter salt vann nordover. I noen perioder kommer det mer saltvann enn ellers. Jo saltere havet er, jo mer CO₂ kan det ta opp fra atmosfæren. En av grunnene til at havet kan ta opp så mye CO₂, er at CO₂ reagerer med andre stoffer i havvannet. Mindre salt vann inneholder også mindre av disse stoffene. Derfor tar ferskere vann opp mindre CO₂ fra atmosfæren.