Klimaendringer fremstår som det ultimate sosiale dilemmaet: Hver enkelt persons bidrag er av tilsynelatende ubetydelig størrelse – det er summen av alle bidragene som skaper problemer. For folk som lever i industrialiserte land er effektene av klimaendringer noe som med større sannsynlighet vil påvirke andre deler av verden og fremtidige generasjoner enn situasjonen her og nå. For dem er fordelene ved ikke-bærekraftig atferd noe som oppleves umiddelbart og individuelt, mens kostnadene først oppleves etter en tid, og er kollektive. Det motsatte er tilfellet med tiltak for å dempe klimaendringene – her er kostnadene umiddelbare og de positive effektene forsinket, usikre og kollektive.
Det er ikke overraskende at folk føler at de har lite personlig kontroll over klimaendringer, og at de derfor overfører ansvaret til myndighetene. Dessuten oppleves klimaendringer mer som en trussel mot menneskeheten enn som en personlig risiko.
Finnes det likevel en måte å engasjere folk på? Sammen med forskerkolleger har jeg utviklet en modell som beskriver de psykologiske prosessene som er involvert når folk evaluerer miljørisikoer som klimaendringer (f.eks. Böhm, 2003; Böhm & Pfister, 2000, 2005, in press; Böhm & Tanner, 2013 - se kildeliste til slutt i artikkelen):
Denne modellen starter med de tankene folk gjør seg om antatte årsaker til og konsekvenser av risikoen, basert på tilgjengelig informasjon. Dette indre bildet omfatter teknisk kunnskap om klimasystemer og antakelser om hovedbidragsytere og potensielle konsekvenser – inkludert antakelser om hvor og når disse konsekvensene forventes å oppstå og hvem som vil bli påvirket av dem. Evalueringer basert på slike forestillinger kan gå i to retninger:
Begge disse innebærer spesifikke kognitive vurderinger, emosjoner og atferdsmessige impulser. Konsekvensvurderinger fører til risikorelaterte kognisjoner (f.eks. anslått alvorlighetsgrad og sannsynlighet for ulike konsekvenser), emosjoner som oppstår som følge av forventede eller opplevde konsekvenser (f.eks. frykt eller tristhet), og atferd som har til hensikt å forhindre eller lindre skadevirkninger.
