Nå er det ikke lenge til det årlige store klimatoppmøtet begynner. Årets møte, COP23arrangeres i Bonn hos sekretariatet for FNs klimakonvensjon (UNFCCC). Etter at Parisavtalen ble vedtatt i 2015, er det de neste stegene man nå vil forhandle om. Brasil, India og Kina stod for over 36 prosent av verdens klimagassutslipp i 2014 ifølge tall fra Verdensbanken. Under FNs klimakonvensjon er de tre klassifisert som utviklingsland. Hvordan kan disse kjempene påvirkes til å begrense utslippene sine?

Det tilhører sjeldenhetene at landenes forhandlingsledere går med på noe i forhandlingene som de ikke har hjemmel for hjemme. Derfor er det viktig å kjenne til nasjonale forhold. I vår artikkel «Seizing policy windows: Policy Influence of climate advocacy coalitions in Brazil, China, and India, 2000–2015», sammenlikner vi klimapolitikkutviklingen i disse tre viktige landene fra 2000 til 2015.

Konfrontasjon i Brasil, samarbeid i Kina

Til tross for mange ulikheter har landene til felles at det finnes klimakoalisjoner som har jobbet for å fremme nasjonal klimapolitikk. Felles for koalisjonene er at de består av miljøorganisasjoner, klimaforskere, miljøbyråkrater. Politikere og næringslivsrepresentanter har også i noen grad vært med i koalisjonene. Et annet fellestrekk for koalisjonene er at de har mye ekspertise, og at deres meninger derfor ofte har faglig tyngde. Koalisjonene lyktes i å løfte klimaendringer opp på de politiske agendaene på begynnelsen av 2000-tallet, og deres arbeid viser seg i at alle tre landene vedtok nasjonal klimapolitikk mellom 2007 og 2009.

Koalisjonene jobber i ulike land, og det er dermed og også forskjeller på hvordan de fremmer klimapolitikk. Landenes politiske systemer og de ulike politiske kulturene legger føringer for hvordan koalisjonene kan jobbe med å påvirke politikken. Økonomiske forhold, landenes energimiks og andre utslippskilder, samt teknologisk og økonomisk utvikling er også av betydning. Brasil og India er demokratier, mens Kina ikke er det. I Kina har koalisjonen dermed lagt vekt på samarbeid med myndighetene, mens den brasilianske klimakoalisjonen har hatt en mere konfronterende strategi. I India har koalisjonen tatt en utfyllende rolle i klimapolitikken.

Viktig å anerkjenne kursendring

At koalisjonenes arbeid er betinget av landenes økonomiske system og interesser vises godt. Brasil er det eneste landet av de tre hvor klimakoalisjonene møter motstand fra andre etablerte koalisjoner. I kampen om avskoging møter klimakoalisjonen motstand fra en jordbrukskoalisjon som ikke ønsker flere begrensninger i bruken av regnskogareal til jordbruk, og i energipolitikken har Brasil en energikoalisjon med andre interesser enn å begrense utslippene. I India har klimakoalisjonen knyttet utslippsreduksjoner til andre viktige og vedtatte politiske mål som bekjempelse av fattigdom, energiforsyning og vannsikkerhet. Klimapolitikken blir dermed en positiv bieffekt som gir en vinn-vinn-situasjon. I Kina som fortsatt har planøkonomiske trekk, har de store politiske linjene siden 2006 beveget seg vekk fra energiintensiv og forurensende industri mot et grønnere skifte og fornybar energiindustri. Klimakoalisjonens anbefalinger har dermed passet godt med det større økonomiske bildet.