Silisium er kanskje ikke et ord du bruker hver dag, men det er et stoff som finnes i en rekke gjenstander du omgir deg med. Smarttelefoner, datamaskiner, betong, aluminiumslegeringer, medisinsk utstyr, solceller, sand og silikonformer til muffins inneholder alle silisiumatomer i en eller annen form. Med andre ord er silisium avgjørende for vårt høyteknologiske liv.

For hvert tonn silisium som produseres trengs det omtrent samme mengde karbon. Produksjonen fører til dannelse av CO₂. Det kommer man ikke utenom. I dag slippes CO₂ gassen ut i atmosfæren og bidrar til drivhuseffekten og menneskeskapte klimaendringer. I fremtiden ønsker man å finne løsninger som reduserer, eller enda bedre, fjerner utslippene av CO₂.

Produksjon av silisium

For å produsere silisium trenger man kvarts. Det består av silisiumatomer og oksygenatomer. For å få tak i selvstendige silisiumatomer må man tilsette karbonatomer som kan binde seg til oksygenatomene. Dette skjer i en silisiumovn. I korte trekk kan produksjonsprosessen forklares slik:

1. Kvarts og ulike karbonmaterialer puttes oppi en ovn
2. Energi tilføres prosessen gjennom karbonelektroder for å øke temperaturen til rundt 2000°C
3. En rekke kjemiske reaksjoner skjer
4. Flytende silisium kan tappes fra ovnen, mens CO-gass er biproduktet

1. CO-gassen brenner på toppen av ovnen når den kommer i kontakt med oksygen og CO₂ blir dannet. Denne gassen slippes ut

Figuren under viser hvordan atomene omorganiserer seg slik at silisiumatomet kan eksistere fritt uten å ha oksygenatomer bundet til seg.