Dagens CCS-anlegg fanger på verdensbasis opp til 28 millioner tonn CO₂ per år (med andre ord ikke mer enn drøyt halvparten av Norges årlige utslipp, som igjen utgjør 0,11 prosent av de årlige globale utslippene). For at togradersmålet skal kunne nås, må dette opp til fire milliarder tonn i 2040 og seks milliarder i 2050. Bidraget per i dag er dermed så marginalt at det knapt nok er noe å snakke om. Oppskaleringen som må skje for at dette skal monne, er altså ganske enorm. 11 nye prosjekter er på planleggingsstadiet, men disse gir oss ikke mer enn ytterligere 15 millioner tonn i årlige utslippsreduksjoner.
Daniel Yergin (2011, s. 407) skriver at utslippene av CO₂ fra ett, enkeltstående kullkraftverk, i komprimert form vil tilsvare en størrelse på 600 fotballbaner, med en høyde på 10 meter. Og da snakker vi om utslipp for kun ett år. Med andre ord, om dette skal skaleres opp til en størrelse hvor det faktisk monner, snakker vi om bent frem enorme områder som må klargjøres for CO₂-lagring. At vi vet at disse områdene i teorien finnes er ikke det samme som at vi enkelt kan benytte oss av dem. Med den teknologien vi besitter og de omfattende seismiske undersøkelsene vi i Norge har gjort i Nordsjøen, kan vi med stor sikkerhet underbygge potensialet for CCS i norske farvann. Men blant fagfolk og beslutningstakere rundt om i verden er usikkerheten rundt lagringsmuligheter, og om disse faktisk er sikre og stabile for en 10000-årsperiode, langt større enn i Norge. Her har vi ennå langt å gå.
Forsinker det grønne skiftet
På det mer konseptuelle planet er det verdt å stille spørsmålet om hva slags løsning CCS representerer. Det vi vet er at uten et skift i energiproduksjon, fra fossile brensler til fornybar energi, vil ikke klimaproblemet kunne løses, og dette skiftet bør skje så fort som mulig. Men det CCS representerer er en fortsettelse av det eksisterende energiregimet, basert på fossile brensler, men til en litt lavere klimakostnad. Isolert sett betyr det at CCS forsinker det grønne skiftet ved å puste nytt liv inn i næringer vi vet må fases ut på sikt.
Det er selvfølgelig ikke slik at petroleumsindustrien kan erstattes over natten. Fossile brensler står for drøye 78 prosent av verdens energiforsyning (2014) noe som representerer en nedgang fra 81 prosent i 2009 (men en stillstand siden 2011), og projeksjoner fra IEA (2015) antyder at vi i 2040 fremdeles henter 60 prosent av energien fra fossile brensler. Fornybar energi har siden 2008 økt sin andel fra 0,7 til 1,4 prosent (ikke inkludert vannkraft, som står for 3,9 prosent), noe som riktignok innebærer en dobling på bare få år, men som også forteller oss noe om hvor lang veien frem til et genuint grønt skifte faktisk er.
Med andre ord, om CCS kan implementeres i stor skala på kort tid, er dette etter all sannsynlighet en helt nødvendig bro inn i en lavkarbonfremtid. Men for det første, dette tar tid (og koster mye), i Norge langt mer tid enn en optimistisk statsminister i 2007 forkynte da han snakket om den fremtidige norske «månelandingen», og for det andre, som nevnt over, det styrker næringer som på sikt må fases ut, og det kanaliserer midler inn i forskning som styrker disse næringene heller inn i forskning som faktisk kan gi oss det grønne skiftet.
Prioriteres av petroleumslandene
Således er det også påfallende hvilke land som prioriterer CCS, nemlig petroleumsprodusentene Norge, USA, Canada og Storbritannia og kullprodusenten Australia. Blant OECD-landene er det her det jobbes hardest for å sikre et fortsatt liv for utvinning av fossile brensler. Delvis har dette naturligvis å gjøre med at land som er tunge innenfor industrier med stort CO₂-avtrykk har større bevissthet rundt CCS, større ekspertise på CCS og større behov for å redusere CO₂-utslippene forbundet med egen industri, men det har etter all sannsynlighet også å gjøre med et behov i disse landene for å legitimere at man opprettholder virksomheten i det som er store og viktige industrier (se for øvrig Tjernshaugen (2011) og Røttereng (2016)).
Kontrasten til for eksempel Tyskland er talende. I absolutte tall bruker Tyskland jevnt over godt under 10 prosent av det Norge gjør på forskning og utvikling på CCS. Uten noen petroleumsindustri er det i Tyskland lite press for CCS, og kullindustrien er under nok press til at den heller ikke utgjør noen kraft i retning av CCS i Tyskland. I et land uten lang kystlinje er det først og fremst lagring på land som er aktuelt i Tyskland, og det vekker klart større lokale protester og større frykt for at lagringen ikke er sikker på lang sikt, enn det undersjøisk lagring gjør i andre land.
Det er med andre ord i hvert fall én strukturell faktor som forklarer tysk motstand mot CCS. I tillegg har anti-kjernekraftbevegelsen i Tyskland i stor grad også blitt en anti-CCS-bevegelse, som stempler CCS som noe høyst tvilsomt. Derfor, i det store og hele er CCS intet honnørord, og er i Tyskland i stor grad assosiert nettopp med gårsdagens energiløsninger og som en håndsrekning til petroleumsindustrien heller enn spore til et grønt skifte (se for øvrig Inderberg og Wettestad (2015)).
Umulig å nå uten negative utslipp
Men dette overser også at en av de nyere trendene innenfor CCS, er en dreining bort fra CCS som noe som utelukkende er tilknyttet kraftproduksjon (olje, gass, kull) og over mot industriutslipp mer generelt. Det er ikke bare petroleum og kull som kan trenge karbonlagring, men også industrisektorer som stål, sement og kjemisk industri.
I Norge er tre anlegg til vurdering for statlig støtte til lagring og rensing av CO₂. Det gjelder Oslo kommunes avfallsanlegg på Klemetsrud, Norcems sementfabrikk i Brevik og Yaras kunstgjødselfabrikk i Porsgrunn. Det er altså mange aktører utenfor petroleum og kull som er interessert i teknologien. Det er vanskelig å se for seg at CCS i disse industriene ville ha vært aktuelt uten muligheter for undersjøisk lagring, muligheter som har blitt til primært på grunn av offshore olje- og gassutvinning.
Det vi heller ikke kommer bort fra er at både 1,5- og togradersmålene i praksis er så usannsynlige at de vil være nærmest umulige å nå uten negative utslipp (altså at CO₂ tas ut av atmosfæren). Dermed kan det fort være at det er BECCS, det vil si CCS fra brenning av biomasse (bioenergy with carbon capture storage), som er den potensielle løsningen som får regnestykket til å gå opp. Utover selve potensialet for å redusere CO₂ i atmosfæren ser vi her også en mulighet til å frigjøre CCS konseptuelt fra petroleum og kull. Det bør gjøre løsningen ideologisk mer spiselig også i land hvor CCS først og fremst forbindes med et forsvar for fossile brensler og en utsettelse heller enn en fremskynding av det grønne skiftet.
Kilder
