Teknologien som gjerne blir kalt for CCS (forkortelse for «Carbon Capture and Storage»), handler om å separere CO₂ fra gassblandinger slik som røykgassen fra et kraftverk for å hindre CO₂ i å komme ut i atmosfæren, og i stedet få til en permanent lagring av CO₂ dypt nede i bakken. Fangst av CO₂ og lagring av CO₂ vil typisk skje på forskjellige steder. Dette betyr at fanget CO₂ behøver å bli transportert til lagringsstedet.

Fremover er skalering en nøkkel. Teknologien og kunnskapen om CO₂-fangst, transport av CO₂ og lagring av CO₂ er kjent. Vi har den nødvendige kunnskapen og erfaringen. Vi vet hvordan vi skal gjøre dette. Forskjellen mellom det vi har gjort så langt og det som kreves i fremtida, er at vi vil bli nødt til å gjøre det i store anlegg som kraftverk og i et stort antall anlegg, kanskje ved mer enn 1000 kraftverk og fabrikker verden over.

Enorm utfordring å nå målet

Det internasjonale energibyrået (IEA) sier at CCS må bidra med 14-17 prosent av de totale reduksjoner av CO₂-utslipp innen 2050 om vi skal nå togradersmålet. Det betyr en årlig reduksjon på fem gigatonn per år, eller sagt på en annen måte: fem tusen millioner tonn. Norges utslipp er til sammenligning omkring 50 millioner tonn CO₂ per år. Så det er omkring hundre ganger Norges CO₂-utslipp som må fanges hvert år.

Et svært stort kullkraftverk kan ha omkring 25 millioner tonn CO₂-utslipp årlig. Det er altså snakk om å rense utslippene fra omkring 200 slike kraftverk. Tallene viser hvilken enorm utfordring det er å nå togradersmålet. Dess lenger man venter, dess mer må fanges hvert år.

CCS inngår i de aller fleste beregninger og analyser som en helt nødvendig teknologi for å oppnå utslippsreduksjoner i det omfanget som er påkrevet. CCS blir dermed en del av en nødvendig «pakke» med tiltak. IEA anbefaler en rekke tiltak i tillegg til CCS som alle bør gjøres parallelt, basert på kostnadseffektivitet. Det er altså ikke snakk om det ene eller det andre, men et stort knippe av løsninger:

• Høyere effektivitet i sluttbrukerleddet (bygninger, transport, industriprosesser)
• Høyere virkningsgrad i kraftverk
• Fornybar energi (vannkraft, vind, bio)
• Erstatte bruk av kull med biomasse og naturgass
• Kjernekraft

Mer enn teknologi

Utfordringen med å få til en betydelig reduksjon av drivhusgassutslippene er så stor – det handler for CCS om cirka tre til fem gigatonn CO₂ per år (3000-5000 millioner tonn) – at vi ikke kan tillate oss å velge mellom disse tiltakene. I det store bildet er vi nødt til å benytte oss av alle tiltakene for å få til en tilstrekkelig innvirkning på forventede klimaendringer.

CCS handler langt fra «bare» om teknologi. Økonomi, politikk, juss og ansvarsavklaring er kanskje like viktige forhold. Det er dessverre ikke så enkelt at man «bare» kan bygge noen enkeltstående industrianlegg, det dreier seg også om:

• Store investeringer på flere milliarder kroner per anlegg for kanskje mer enn 100 anlegg på verdensbasis
• Store mengder av CO₂ må håndteres, det må transporteres og lagres i bakken
• Ansvarsavklaring. Hvem har ansvaret for lokale og globale effekter av mulige lekkasjer av lagret CO₂?
• Fangst og lagring av CO₂ kan komme til å skje i to forskjellige land, og dette er krevende juridisk med hensyn til ansvar for eventuelle lekkasjer på lang sikt

Karbonfangst og -lagring er en viktig forskningsarena. Forskerne som jobber med CCS i dag, er opptatt av blant annet å redusere kostnader og sikre lagringssteder.

Forskerne vet mye om CCS. Dagens forskning handler i stor grad om følgende:

• Redusere kostnader gjennom bedre metoder og teknologier
• Finne potensial, fallgruver og begrensninger for ulike teknologier
• Avklare hvilke anlegg CCS bør benyttes ved. Er det gasskraftverk, kullkraftverk, industrianlegg?
• Finne egnede steder å lagre CO₂
• Skaffe mer kunnskap om hva som skjer med CO₂ som er lagret i bakken over lang tid

Norge ligger godt an

Norge har bred og omfattende erfaring med CCS. Testsenteret på O2 Teknologisenter Mongstad er verdens største forsøkssenter for CCS-teknologi. Utstyrsleverandører benytter Mongstad-anlegget for å teste sin teknologi i rimelig stor skala, og muliggjør at teknologien blir klar for å tas i bruk i storskala-anlegg.

I Norge fanges det også CO₂ i store volum på Sleipner og Snøhvit.

Sleipner-prosjektet ble startet i 1996, og Snøhvit-prosjektet startet i 2007. I begge disse prosjektene blir omtrent én million tonn CO₂ lagret årlig i såkalte akviferer, som er porøs sandstein med vannfylte porer. Erfaringen fra disse to prosjektene er veldig gode – karbondioksidet forblir i bakken! Det er det samme prinsippet som brukes ved CO₂-fangst i Snøhvit- og Sleipner-feltene som ved CO₂-fangst i kraftverk.

Sleipner-prosjektet var et resultat av innføringen av CO₂-avgift i Norge i 1991. CO₂-avgiftens størrelse varierer mellom sektorer. I Norge er olje- og gassindustrien den hardest beskattede sektoren.

CCS er helt avhengig av økonomiske og juridiske rammebetingelser, slik som CO₂-avgifter, CO₂-kvoter, utslippsbegrensninger for gitte anlegg, kjøpsavtaler for CO₂, og kjøpsavtaler for elektrisitet fra kraftverk med CCS.

Europeisk samarbeid

I Europa jobber vi for å dele på hverandres CCS-forskningslaboratorier, og Norge er vertskap for dette samarbeidet.

Europeiske nasjoner jobber sammen for å tilrettelegge for at forskere kan dele på svært kostbare laboratorier uavhengig av nasjonal tilhørighet, istedenfor at hver nasjon skal bruke like store pengesummer på å bygge opp hver sine laboratorier. ECCSEL er forkortelsen på det felleseuropeiske samarbeidet om laboratorieinfrastruktur for karbondioksid og lagring (ECCSEL – European Carbon Dioxide Capture and Storage Laboratory Infrastructure).

Målet er altså at det skal være enkelt eksempelvis for en norsk fremragende forsker å gjøre eksperimenter i et spesialtilpasset laboratorium i England, og motsatt for en engelsk forsker å eksperimentere i svært kostbare fasiliteter som er unike for Norge. Som ledd i dette åpner vi på NTNU et nyoppusset laboratorium i anledning ECCSEL i 2017 – blant annet takket være 100 millioner norske kroner bevilget over statsbudsjettet i 2014.

Karbonfangst og -lagring er dyrt. Men det vil være enda mer kostbart for oss ikke å benytte denne teknologien. Den er avgjørende for å dempe risikoen for alvorlige klimaendringer, og de aller fleste analyser viser at det vil være langt dyrere – og kanskje umulig – å oppnå klimanøytralitet på globalt nivå uten karbonfangst og -lagring.