Klimaendringene vil ramme verdens matvaresikkerhet hardt. For at ikke også klimaløsninger skal gjøre vondt verre, må vi ha tre tanker i hodet på en gang. Minst.

I en verden med anslagsvis ni milliarder mennesker i 2050, må matproduksjonen øke med 70-100 prosent hvis vi vil nå målsetningen om å unngå underernæring og sult. Utviklingen har vært positiv gjennom flere tiår. Stadig færre – både målt i andel og i faktisk antall mennesker – lider av sult i verden. De siste årene har vi likevel fått kraftige påminnelser om hvor store konsekvenser et klima i endring kan få for matvareproduksjonen. Det er fortsatt usikkerhet knyttet til forskningen på ulike nytteveksters evne til tilpasning. Man kan heller ikke vite helt nøyaktig hvordan klimaendringene vil slå ut i mange områder. Men summen av forskningen på dette temaet begynner å avtegne et dystert bilde. Klimakampen er for mange av verdens fattigste allerede en kamp på liv og død.

Små endringer gir store prisutslag

FN slår nå fast at klimaendringer er en av de aller største truslene mot verdens matvaresikkerhet. Endringene kan spores allerede. Flere tørkehendelser og mer ekstremvarme preger allerede deler av det afrikanske kontinentet. Verdensbanken la nylig frem tall som tilsa at opp til 40 prosent av dagens landbruksarealer i enkelte afrikanske regioner kan bli uegnet for maisdyrking og husdyrbeiting i løpet av de neste 20 år. Det sørlige og sørøstlige Asia er utsatt for ekstremnedbør og endringer i monsunsyklusen.

Forskeren Tim Wheeler går i en artikkel i Science gjennom status for aktuell forskning på mat og klima. Konklusjonen er entydig: Produktiviteten synker som følge av klimaendringene. Generell varmeøkning gjør avlingene av landbruksprodukter som mais og hvete lavere mange steder i verden. Større variasjoner fra sesong til sesong gjør i tillegg avlingene mindre forutsigbar. Disse endringene har, særlig i perioden etter 2007, skapt problemer, både i lokal, regional og global skala. Resultatet er økende variasjoner i produksjon, og dermed også mindre stabile matvarepriser. De siste seks årene har selv små endringer i tilbud eller etterspørsel gitt store prisutslag i det globale matvaremarkedet. For verdens mange fattige familier, som bruker store deler av inntekten på mat, kan høye priser bety underernæring, eller i verste fall sult.

Klimakuren kan ha bieffekter

Verdenssamfunnet står altså med en trippel utfordring. Man må mette verdens befolkning. Man må kompensere for klimaendringene som allerede setter spor. Og man må løse årsaken til problemet. I en flokete virkelighet er faren stor for å forsterke det ene problemet i forsøkene på å løse det andre. Et eksempel på slike utilsiktede konsekvenser fikk vi i 2008, da EU innføre kvoteordninger og USA innførte subsidier på bioenergi. I sum påvirket dette tilgangen til – og prisen på – viktige matvarer i verden. Samme år inntrådte uvanlige værforhold som gikk ut over produksjonen av vekster som hvete, ris og mais. Denne kombinasjonen av endringer i rammebetingelser kombinert med dårlige avlinger skapte høye matvarepriser og matmangel i deler av verden. Dette ble igjen medvirkende til sosial uro mange steder i verden, blant annet i Midtøsten. En klimaløsning forsterket i dette tilfellet de negative effektene av klimaproblemet.

Liknende dilemma står vi overfor også i andre regioner – eksempelvis Nord-Afrika. De importerer mye av maten til sin befolkning, fordi de mangler god dyrkingsmark og fornybare vannressurser. Denne importen finansieres ved salg av fossile brensler. – Enkelt sagt eksporterer disse regionene hydrokarboner, mens de importerer karbohydrater, skriver FAO, FNs organisasjon for ernæring og landbruk, i en fersk rapport om matvaresikkerhet. Det som gjør slike økonomier særlig sårbare er at de er eksponert mot utviklingen i to ulike råvaremarkeder. Hvis oljeprisen synker og matprisen øker, forverrer det situasjonen dramatisk. Nettopp synkende oljeetterspørsel kan fort bli konsekvensen av en vellykket klimaomstilling.

Katastrofale kombinasjoner

Sammenhengene er mange, og komplekse. Lavere produktivitet som følge av klimaendringer kan bety at det investeres mindre i jordbruket i store deler av verden. Særlig småbønder er sårbare for prissvingninger, og har mindre kapital til å investere i de nye produksjonsteknikkene som er helt nødvendige for å øke avlingene og redusere landbrukets betydelige CO₂-fotavtrykk.

Det globalisertee matmarkedet gjør også at effektene av oppstår helt andre steder på kloden enn der avlingen slår feil. Da Russland på grunn av katastrofale avlinger innførte forbud mot eksport av hvete i 2010, bidro det til økende brødpriser og store protester i flere afrikanske land.

Generelle økonomiske forhold, politiske virkemidler og måten matmarkedet er organisert på, påvirker i dag matvaresikkerheten både i lokal, regional og global skala.

– Dette komplekse systemet av ulike risikofaktorer kan anta ulike former, og potensielt kollidere i katastrofale kombinasjoner, skriver forskeren Tim Wheeler. Nettopp disse kollisjonene av faktorer må verdens beslutningstakere være særlig årvåken overfor.

Klimaløsninger handler ikke om å rive ned, men om å bygge opp. Målet for verdens ledere må være nye og mer helhetlige løsninger som fikser flere problemet på en gang. Vet vi at det haster: En omfattende omstilling er nødvendig i løpet av det neste tiåret. Samtidig må vi huske hva klimaproblemet er: Et stort problem ingen forutså. Verdens fattiges tilgang til mat, må ikke bli en ny blind flekk på veien mot det globale lavutslippssamfunnet. Vi må bevege oss raskt, men samtidig varsomt, mot en smartere verden.