For omtrent 8200 år siden, akkurat da Jorden var i ferd med å komme til hektene etter siste istid, brast en isdemning sør i Hudsonbukten i Canada. Lett ferskvann fra en enorm innsjø med smeltevann fra istidens isdekke i Nord-Amerika rant ut i havet og la seg som et lokk over det salte og tyngre havvannet. Dette reduserte dannelsen av dypvann i Nord-Atlanteren, Golfstrømmen ble redusert i styrke, havisen økte i utbredelse og med det endret også klimaet og værmønstre seg over store deler av kloden. Spesielt ble områder i Mellom-Amerika, Nord- og Øst-Afrika samt monsunregionene i Asia merkbart tørrere som en følge av endringer i den atmosfæriske sirkulasjonen.
Dypvannsdannelsen i Norskehavet og i Nord-Atlanteren blir drevet av forskjeller i tyngden (tettheten) mellom overflatevannet og dypvannet. Varmt og relativt salt vann strømmer nordover fra ekvator i Golfstrømmen og forlengelsen av denne. Siden dette vannet er varmt, er det likevel lettere (lavere tetthet) enn det kalde, men ferskere vannet som ligger under. På veien nordover avgir vannet i Golfstrømmen varme til luften. Det blir da gradvis tyngre, og når det kommer inn i Norskehavet har det salte vannet fått så høy tetthet at det synker og strømmer sørover igjen som en undervannsstrøm. Dypvannsdannelsen i Norskehavet og Grønlandshavet og i Nord-Atlanteren er sentral for den globale havsirkulasjonen. Hendelsen for 8200 år siden illustrerer hvor store konsekvensene kan bli dersom denne blir forstyrret.
Kan noe lignende som hendelsen i Hudsonbukten skje igjen, men nå som følge av menneskeskapte klimaendringer – med like dramatiske og vidtrekkende konsekvenser? Det er en av de store diskusjonene i klimavitenskapen. Mye forskning har blitt rettet mot å forstå de bakenforliggende prosessene, men resultatene spriker.
Alle klimamodellene som ble brukt i arbeidet med den femte hovedrapporten fra FNs klimapanel (IPCC) peker mot en reduksjon i havsirkulasjonen i Nord-Atlanteren. Årsakene er oppvarming av overflaten samt økt tilførsel av ferskvann grunnet mer nedbør og smelting av is på Grønland. Styrken i denne reduksjonen spriker imidlertid mye mellom modellene. Reduksjonen i havsirkulasjonen i år 2100 varierer mellom 1 og 54 prosent avhengig av hvilket scenario for utslipp av drivhusgasser og hvilken klimamodell som legges til grunn. Det er også usikkert hvor store konsekvenser endringer i havsirkulasjon vil ha for klimaet rundt Nord-Atlanteren. Andre prosesser som oppvarming forårsaket av drivhusgasser vil kompensere for den redusertevarmetransporten nordover.
Forskere har også prøvd å simulere samme type hendelse som for 8200 år siden. I disse modelleksperimentene blir Nord-Atlanterenkunstig tilført store mengder ferskvann. Dette får større konsekvenserfor klimaet enn modellene IPCC bruker. I disse tilfellene blir dypvannsdannelsen brått redusert eller stoppes helt. Dette fører til en markert nedkjøling over tilgrensende landområder i Europa og Nord-Amerika, omtrent slik som for 8200 år siden.
