Kinas forbruk av kull økte for 14. året på rad i 2013 og landet står i dag for cirka halvparten av verdens samlede kullforbruk. For å sette det i perspektiv: Om USA skulle brent like mye kull som det Kina gjorde alene i 2012, ville det tatt fire år. Russland ville brukt 17 år, Tyskland 23 år (IEA 2013).

De siste to årene har veksten i Kinas kullforbruk vært den laveste siden 2001. Dette skyldes blant annet en kombinasjon av lavere økonomisk vekst, tiltak mot lokal luftforurensning, fokus på energieffektivitet og kraftig vekst i utrullingen av ikke-fossile energikilder. Kinesiske myndigheter viser økende vilje til å redusere kullavhengigheten, men hvor raskt det vil skje er høyst usikkert.

IEA anslår at kullforbruket i Kina vil øke med 2,6 prosent årlig frem mot 2018. I Energibyråets hovedscenario mot 2035 (New Policy) når Kinas kullforbruk toppen rundt 2025. Skulle utviklingen derimot følge IEAs mest klimavennlige scenario (450), vil forbrukskurven flate ut før.

I analysen “The Unimaginable: Peak Coal in China” (2013) skriver Citibank at det ikke bare er sannsynlig at Kinas kullforbruk vil nå toppen, men at det også er nært forestående. Et sannsynlig scenario er at toppen nås innen 2020, skriver forfatterne. Citibank baserer analysen på to utviklingstrekk: lavere vekst i BNP enn tidligere antatt og offensiv satsing på fornybar energi og kjernekraft.

En Greenpeace-rapport, “The end of China’s coal boom” (2014) peker på mange av de samme forholdene som Citibank. Greenpeace-rapporten viser til at de kinesiske tiltakene for å dempe kullbruken monner i form av lavere CO₂-utslipp. Blant lyspunktene Greenpeace peker på, er at 12 av 34 provinser har iverksatt tiltak for å begrense kullforbruket.

De beslutningene Kina vil ta de neste par årene mens landet nå utvikler sin 13. femårsplan (2016-2020), vil få avgjørende betydning for det globale klimaarbeidet.