Utslippene fra skipsfart har det vært vanskelig å gjøre noe med så langt. Et internasjonalt system for utslippskvoter eller CO₂-skatt til sjøs er det mange som drømmer om, men det er vanskelig å få til i praksis. Kan et system med regionale utslippsregimer imidlertid fungere like bra? Det har forskere ved Norges Handelshøyskole og NTNU forsøkt å finne ut av.

2°C:– Hva handler dette om?

Yewen Gu: – Rundt 90 prosent av internasjonal varehandel globalt omfatter frakt over sjø. Snakker vi om internasjonal transport av gods i stort volum, for eksempel olje, er maritim transport den eneste økonomisk levedyktige ferdselsveien. Uheldigvis krever dette store skip som i dag er store utslippskilder av CO₂.

Derfor har det lenge vært et populært tema både i industrien og i akademia å regulere karbonutslippene i skipsfarten. Utfordringen er at skipsfart er en så internasjonal industri. En skipsreder kan for eksempel lett endre flagget skipene seiler under på kort tid – og dermed unngå forsøk på regulering i ett land. Derfor er det vanskelig å finne effektive måter å regulere utslippene i skipsfart på uten at vi kommer frem til en eller annen form for internasjonal avtale.

Samtidig er det en kjensgjerning at det tar tid å komme frem til avtaler som alle land i verden kan slutte seg til. Vi har i alle fall ikke kommet dit ennå. Derfor har for eksempel EU drøftet å innføre egne tiltak i form av et regionalt utslippsregime, heller enn å vente på en global avtale gjennom FNs sjøfartsorganisasjon, IMO. Det åpner for interessante forskningstema: Kan slike regionale avtaler fungere? Eller må vi vente på en global avtale?

– Hva vet vi om dette fra tidligere?

– Det finnes studier som har berørt slike regionale løsninger tidligere, som ulike områder for utslippskontroll, eller ECA. Dette er områder som er regulert under MARPOL, den internasjonale konvensjonen for å hindre forurensning fra skip. Fra disse studiene vet vi at regionale utslippsregimer for skipsfart ikke er feilfrie, og at de har noen bivirkninger.