Rapporten fra FNs klimapanel om klimatilstanden og klimasystemet som ble lansert i fjor høst, har et klart budskap: Hvis vi slipper ut mer enn tusen milliarder tonn med karbondioksid fra fossile brensler, risikerer vi å sprenge togradersmålet. Dette karbonbudsjettet er et resultat av klimafølsomheten – sammenhengen mellom karbonsyklusen, den økte konsentrasjon av drivhusgasser, og temperaturstigningen som følge av den.
Tusen milliarder tonn, det høres mye ut. Men tenk om igjen! I 2050 blir vi ni til ti milliarder mennesker på jorden; da er det omtrent 100 tonn per person. Hvis vi gir oss 100 år for å lære hvordan vi kan leve helt uten netto karbondioksidutslipp, så er det ett tonn per år for hver av oss. I dag ligger klimautslippene i Norge på rundt 10 tonn per person. Hvis vi legger til karbonfotspor, som inkluderer utslipp knyttet til varer vi importerer og internasjonale flyreiser, er gjennomsnittet på rundt 15 tonn. Det globale gjennomsnittet er syv tonn. Med dagens utslippsrate går vi gjennom taket karbonbudsjettet setter om 20 år.
Raskt økende utslipp
Utviklingen har, dessverre, gått i feil retning. På 2000-tallet har klimagassutslippene økt raskere enn før: 2,2 prosent per år sammenlignet med 1,7 prosent per år i 1970-2000.
Forbrenning av kull – den skitneste energikilden – har vokst raskere enn energiproduksjon for øvrig. Kinas statsdrevne kapitalisme produserer stor vekst gjennom investeringer i gruver, kraftverk, infrastruktur, bygninger og maskiner, finansiert av sparepenger til relativt fattige kinesere. Det er lett å bli deprimert på klimaets vegne! Bildet er imidlertid ikke helt svart.
I mitt arbeid med klimapanelets rapport om tiltak og virkemidler til utslippsreduksjon har jeg funnet en rekke lyspunkter. Kanskje har vi kommet lengre med klimavern enn pessimistene blant oss innser? Her er mine grunner til optimisme.
Storstilt uttesting av virkemidler
Mens oppsummeringsrapporten som foreligger – sammendraget for beslutningstakere – er nokså forsiktig i sin diskusjon av virkemidler for klimavern, så er selve kapitlene i hovedrapporten desto mer interessant lesning. Her beskrives klimapolitiske virkemidler som har blitt implementert av nasjoner, byer, regioner og flernasjonale organisasjoner.
Virkemidlene omfatter systemer med utslippsbegrensninger og handel med utslippsrettigheter som for eksempel det europeiske kvotemarkedet som Norge også er del av, ulike typer støtte til fornybar energi og energieffektivisering i blant annet Kina og India, forskrifter og frivillige avtaler for mer effektive biler, fly og vaskemaskiner, og mye mer.
Det er ganske mye klimapolitikk som har blitt implementert siden den forrige klimarapporten ble offentliggjort i 2007. Ikke alt virker helt som ønsket, men vi har i hvert fall muligheten til å høste viktige lærdommer som forhåpentligvis blir basis for en mer effektiv politikk i framtiden.
Vi kan leve uten fossil energi – eller kan vi?
Hvis vi ønsker å begrense global oppvarming, så trenger vi energiteknologier som produserer lite eller ingen klimagassutslipp.
Energiscenariomodellene som klimapanelet nå har brukt i flere rapporter antyder at ny fornybar energi vil være et viktig element i klimavern. Tidligere virket det nokså optimistisk, gitt at solenergi kun kunne brukes til å forsyne nokså små hytter med lys. Den gang spilte vindkraft en viktig rolle kun i lille Danmark. I dag bygges det imidlertid vindparker som konkurrerer med kullkraftverk i effekt. Det installeres solvarmekraftverk som kan levere elektrisitet også på kvelden basert på lagring av varme, og som kan produsere like mye elektrisitet som det omstridte gasskraftverket på Mongstad.
Klimarapporten viser til at kapasiteten til fornybar kraftproduksjon i 2012 økte med 105 gigawatt – fordelt omtrent likt på sol-, vind- og vannkraft. Solkraft fortsetter sin vekst i 2013.
En gigawatt er effekten av et stort atomkraftverk, eller fire ganger så mye som Mongstad. Dermed har vi allerede oppnådd utbyggingsraten som kreves for å realisere den fornybare kraftproduksjonen som er forutsatt i Det internasjonale energibyråets (IEA) togradersscenario. Vi må bare fortsette på samme nivå. Dette bør feires som en klimapolitisk suksess!
Det som har kommet til i de siste årene, er elektriske biler som er attraktive til flere formål, komfortable, og med akseptabel rekkevidde. El-biler er miljøvennlig kun hvis strømmen produseres på en miljøvennlig måte, og det er nødvendig å redusere energiforbruket ved batteriproduksjon. Likevel kommer el-biler til å bli en teknologi som gir oss flere muligheter til å møte transportetterspørsel på en måte som forårsaker mye mindre utslipp enn dagens biler gjør. I tillegg til ulike former for statlig støtte, så drives el-biler fram gjennom kundenes interesse i miljøvennlig transport.
Samtidig har ingeniørene lært å bygge hus som knapt bruker energi til oppvarming og funnet nye måter å redusere utslipp på gjennom gjenbruk av komponenter og materialer. Det som jeg også har lært av rapporten, er at atomkraft ikke er like farlig som jeg gikk ut fra, for det er faktisk slik at kroppen fint klarer å håndtere lavintensiv stråling fra ulykker slik som Fukushima-ulykken.
Å realisere et lavutslippssamfunn vil fortsatt kreve en rekke teknologiske nyvinninger, men det ser ut til at vi kan klare disse tekniske utfordringene. Det som er mindre sikkert, er om vi virkelig vil klare å bruke all den miljøvennlige teknologien til å redusere utslipp.
Evner vi å bruke teknologien til utslippsreduksjon?
Kullforbruket vokser fordi kull er lett tilgjengelig og billig å produsere i regioner som opplever høy økonomisk vekst, som Kina, Malaysia, Tyrkia, India og Sør-Afrika.
Utslippene vokser også fordi industriland ikke klarer å redusere utslippene sine og importerer stadig flere varer fra kullavhengige økonomier, først og fremst i Asia. Mens teknologien har gitt oss mulighet til å erstatte bruk av fossilt brensel gjennom en kombinasjon av energieffektivisering, fornybar energi og atomenergi, er det ikke det vi bruker teknologien til. Global oppvarming vil forhindres kun hvis vi stanser bruk av urenset fossil energi.
Av de mange klimapolitiske virkemidlene som har blitt implementert, så har virkemidler for å redusere bruk av fossil energi vært minst vellykket. Det europeiske systemet for utslippshandel var basert på utdeling av gratis utslippsrettigheter (kvoter), som har gitt store gevinster til mange industriaktører. Som resultat av intensiv lobbyvirksomhet har det blitt delt ut for mange utslippsrettigheter, og prisen har nærmet seg null.
Samtidig fortsetter økonomisk støtte til fossil energi, lempelige betingelser for fossilindustrien, og andre politiske føringer som fremmer fossil energi. I blant annet Brasil, India og Nigeria er bensin subsidiert. I Kina og Tyrkia er sikkerhetsstandarden i kullgruvene så lav at det skjer hundrevis av dødsulykker hvert år. NATO og USA opprettholder en omfattende og dyr militær tilstedeværelse i Midtøsten som tjener til å sikre fortsatt tilgang på olje.
Her hjemme motsetter oljeindustrien seg en elektrifisering av oljeplattformer på Utsirahøgda og har tilsynelatende mislyktes i å implementere CO₂-rensing på Mongstad. Med mindre vi tar en konfrontasjon og avslutter støtten til fossil energi, og samtidig klarer å skaffe gjennomslag for effektive virkemidler som begrenser bruken av fossil energi, vil utslippene fortsatt øke.
Vi velger veien
Selv om den nyeste rapporten fra IEA, Energy Technology Perspectives 2014, er veldig optimistisk på fornybar energi og ser en lys framtid spesielt for solenergi, så er det ikke gitt at fornybar energi bare kommer av seg selv. Finanskrisen har redusert kapitaltilgang til fornybar kraftproduksjon og har ført til vanskeligere rammebetingelser i noen foregangsland – som for eksempel Spania. Investeringer i fornybar kraftproduksjon har gått ned en fjerdedel fra toppen i 2011 til 2013, ifølge Bloomberg. I Tyskland blir ny fornybar kraftproduksjon mindre verdifull på grunn av stor variabel produksjon, som resulterer i en kraftpris nær eller under null når det produseres virkelig mye.
To ting er viktig framover for fornybar energi: For det første må nye markeder og land komme til og skaffe rammebetingelser for innføring av fornybar kraft. For klimaets del hadde det vært ønskelig at dette skjer gjennom kvotemarked eller utslippsskatt heller enn subsidier. For det andre må vi øke trykket på forskning, utvikling og implementering av løsninger innen variabel kraftproduksjon. Kraftverk med flere driftstimer (vindkraft på hav istedenfor land) og kilder som varierer uavhengig av sol og vind, for eksempel bølge- og tidevannskraft, er del av løsningen. Videre kan energisystemer tilpasses en variabel energiforsyning gjennom fleksibel etterspørsel, mer overføringskapasitet over større arealer, og energilagring.
Kanskje ser noen av disse alternativene litt urealistiske ut? Muligens like urealistisk som gigawattskala solkraftverk var i 2007? Det er ikke nok med fornybar kraft. Vi må også se på utslipp fra industri, transport, landbruk og skog. Klimapanelet har undersøkt muligheter utover vanlig teknologi, som gjenbruk av byggekomponenter, arealplanlegging som virkemiddel til å redusere transportbehov, omstilling i ernæring bort fra høyt og usunt kjøtt- og meierivarekonsum, reduksjon av matavfall, og lagring av karbon i varer.
Mange av disse løsningene har ulike fordeler, fra bedre helse og mer fritid til bevaring av naturressurser. Jeg mener vi bør få fornyet pågangsmot av den vellykkede utviklingen og innføringen av nye energiteknologier som solenergi, elbiler og passivhus. Dette gir store muligheter! Vi bør også trekke lærdommer av hvordan ulike virkemidler har hatt mer og mindre effekt. Det er på tide å bruke teknologien til å erstatte fossil energibruk.
