Planeten vår mangler ikke penger til å finansiere disse løsningene. Vi mangler ikke teknologien som trengs for å gripe fatt i problemene. Nei, det grunnleggende problemet er mangel på politisk vilje til å gripe fatt i disse problemstillingene i det tempoet og med den innsatsviljen som trengs.

Politisk vilje er det aller viktigste middelet vi mangler i dag. Og politisk vilje beror på folkets vilje. Når folk bryr seg, handler politikerne.

Så hva må vi gjøre for å få folk til å bry seg om en kjemisk gassforbindelse som på usynlig vis akkumuleres i atmosfæren og ubemerket forandrer planeten? Hvordan kan vi stoppe mennesker i å ødelegge økosystemer for kortsiktig profitt? Hvordan kan vi oppmuntre bankene og næringsvirksomhetene som sitter på pengene og teknologien, til å bli grønne? Hvordan utvider vi omsorgshorisonten?

Dessverre er det ikke sikkert vi kan det. Den har brent seg inn i oss fra starten av menneskets evolusjon. Men er vi smarte, kan vi omgå denne iboende begrensningen.

Millioner dør

Dette gjør vi ved å rette en appell innenfor horisonten. Så i stedet for å snakke om for eksempel karbondioksidutslipp, som svært få mennesker har noe direkte forhold til, snakker vi heller om luftforurensning. Millioner av mennesker lever i byer hvor smog og dårlig luft er en konstant irritasjon. Rundt 7 millioner mennesker dør som følge av luftforurensning hvert år. Luftforurensning er noe vi kan se, lukte og smake direkte, og dø av. Folk liker ikke luftforurensning. De gir politikerne beskjed. Og politikerne presser på for å løse problemet. I Kina har man hatt en enorm økonomisk fremgang, men på bekostning av miljøet. Resultatet er at kineserne må utstå en fryktelig mengde luftforurensning. Men befolkningen har gjort det klinkende klart at de har fått nok, og styresmaktene jobber nå hardt for å løse problemet.

I realiteten er det selvsagt slik at når vi kvitter oss med luftforurensningen, kvitter vi oss med utallige drivhusgasser som påskynder klimaendringer.

Det viser seg at utstrakte oppfordringer om å verne om naturen, særlig i land der naturen er den mest tilgjengelige inntektskilden for fattige mennesker, ofte er lite effektive. Folk som strever med å klare seg eller brødfø familien, har ingen motforestillinger mot å hugge ned vernet skog eller jakte på utrydningstruede dyrearter. Vi må fremvise eksempler på vellykkede tiltak som nøyaktig illustrerer hvordan det er lønnsomt å verne om miljøet. I Kenya har fiskerne tradisjonelt sett hugget ned mangroveskogen for å lage båter av treverket. Men det er noen som nå får utbetalt flere tusen dollar i året gjennom karbonmarkeder simpelthen for å verne om mangroveøkosystemer langs kysten. Og de har funnet frem til en ny, rikelig og hurtigvoksende tresort å lage båter av. Og når mangrovetrærne vokser til, øker også den sterkt reduserte fiskebestanden igjen. Når man appellerer til fiskernes umiddelbare økonomiske behov, redder og revitaliserer man mangfoldige økosystemer.

Bærekraft som normen

I andre land med høyere inntektsnivå kan vi vekke et ønske om å verne naturen gjennom bedre tilgang til parkområder. I Canada feirer man neste års 150-årsjubileum med gratis adgang til alle landets nasjonalparker. Men verdens land trenger ikke et jubileum for å gjennomføre dette. Man kan man når som helst bringe naturen og det vakre ved planeten vår innenfor menneskenes omsorgshorisont og gi folk en personlig grunn til å resirkulere, bruke ren energi eller sykle til jobben.

I likhet med mennesker har også handel- og finansverdenen en omsorgshorisont. Deres handler mer om profitt enn avstand og tid, og dermed er det de som har minst behov for motivasjon: Det er mange som erkjenner de potensielle skadene klimaendringer og nedbryting av miljøet kan påføre deres langsiktige interesser. Men de må også konkurrere på kortsiktig basis med dem som ikke ser inn i fremtiden. Denne kortsiktige tenkningen kan man motvirke ved at ledere innenfor handel og finans presser politikerne til å innføre lover og regler som fremmer og ansporer til miljøvennlig virksomhet.

Klimaendringene og den grad av miljøødeleggelser vi nå ser på planeten vår, har ført oss ut på ukjent grunn. Og denne befinner seg langt utenfor omsorgshorisonten vår. Ved å føre miljøspørsmålene nærmere folk, innenfor horisonten deres, gir vi dem en grunn til å bry seg. Slik drives den politiske viljen frem, og den politiske viljen vil i sin tur gjøre bærekraft til normen.

Det kan være at vi har et begrenset antall problemer vi er i stand til å bry oss om, men det finnes ingen grenser for hva vi kan gjøre for å løse dem.

Dette skjedde på COP30: Den store oversikten