Et spørsmål som har fått veldig mye oppmerksomhet både fra klimaforskere og fra såkalte klimaskeptikere de siste årene, er hvorfor den globale oppvarmingen tilsynelatende har bremset opp eller tatt en pause. Klimaforskerne peker på naturlige variasjoner, mens klimaskeptikerne mener å ha fått det avgjørende beviset på at klimamodellene, klimaforskerne og FNs klimapanel tar feil i at det er sammenheng mellom utslipp av drivhusgasser og temperaturen på jorda.

En skulle gjerne ønske at den siste gruppen hadde rett, og at det hele viste seg å være falsk alarm. Dessverre er det lite som tyder på det. Klimasystemet fortsetter å varmes opp med uforminsket styrke, og flere og flere steder på jorda opplever en nå forandringer som etter all sannsynlighet skyldes det høyere innholdet av drivhusgasser i atmosfæren. Havet blir varmere og utvider seg, de store iskappene i Antarktis og på Grønland, og isbreer over stort sett hele jorda, smelter hurtigere enn før, og en ser økende forekomster av ekstreme sommertemperaturer, tørke, flom og vind.

Den globale gjennomsnittstemperaturen er beregnet ut fra et stort antall målinger nær overflaten. Over land kommer dataene fra meteorologiske stasjoner, over havet fra skip, bøyer eller satellitter. Der målinger mangler, gjøres beregningene ut fra nærliggende stasjoner. Det finnes ulike metoder for dette, og derfor viser ulike datasett litt ulike forløp for den globale temperaturutviklingen. Men alle viser en veldig sterk oppvarming de siste 50 år, der hvert tiår etter 1970 har vært betraktelig varmere enn det foregående. Det er ingen tegn til at dette stopper opp, og en kan derfor spørre seg om det gir mening å snakke om pause i oppvarmingen.

Likevel, mens hvert tiår har vært varmere enn det foregående, svinger den globale gjennomsnittstemperaturen veldig fra år til år. Mens 1998 peker seg ut som et veldig varmt år, var 2008 et relativt kaldt år, selv om det var varmere enn samtlige år før 1998. Den viktigste årsaken til de store forskjellene fra år til år finner vi i Stillehavet. I dette havet, som er like stort som alle andre havområder til sammen, foregår det et samspill mellom atmosfæren og havet som skaper store svingninger i klimasystemet langt utover Stillehavets grenser.

Stillehavet er preget av høytrykk i øst og lavtrykk i vest, og passatvinder som styrt av trykkforskjellene blåser trofast fra øst mot vest – noe seilere har visst å utnytte i årtusener. Vindene frakter varmt overflatevann vestover, fører til høy vannstand og høy temperatur i vest, og lav vannstand og lave temperaturer i øst, der kaldt vann strømmer opp fra dypet for å erstatte overflatevannet som drives vestover.