I 2015 kom rapporten Sea Level Change for Norway – Past and Present Observations and Projections to 2100 ut. Rapporten ble bestilt av Miljødirektoratet, og bygger på den femte IPCC-rapporten (AR5) og klimamodellprosjektet CMIP5 med større følsomhet for lokale variasjoner langs norskekysten

¹

.

Ifølge rapporten ser havet ut til å stige noe mindre i Norge enn det globale gjennomsnittet. Dette skyldes landhevingen i Norge: Landmassene stiger fortsatt, som følge av at innlandsisen over Skandinavia smeltet bort etter siste istid. Derfor får vi disse gjennomsnittsverdiene for framskriving av havstigning i Norge, fra 1986–2005 til 2081–2100

²

, avhengig av sted:

• RCP2.6: -10 til 30 cm
• RCP4.5: 0 til 35 cm
• RCP8.5: 15 til 55 cm

Det meste av Norge vil altså ifølge rapporten oppleve stigende havnivå før slutten av århundret, men det vil være store, lokale variasjoner.

Figuren viser framskrivning av gjennomsnittlig havnivå ved utviklingsbanen RCP8.5, avrundet til nærmeste 10 cm. (Kilde: Simpson et al., 2015: 8)

I tillegg til disse gjennomsnittlige stigningene i havnivået, kommer variasjoner innen høyvann og lavvann og ekstremværhendelser som stormflo

³

. I dag kjenner vi frekvensen for slike hendelser. For eksempel vil vi oppleve en stormflo med denne maksimale vannstanden, det såkalte returnivået⁴ i gjennomsnitt én gang i løpet av hvert 200. år

⁵

:

• Oslo: 1,9 meter.
• Stavanger: 1,2 meter.
• Bergen: 1,4 meter.

Artikkelen er hentet fra rapporten «Truende varsler om stigende hav«, en rapport fra Norsk klimastiftelse om hvor forskningen om havstigning står i dag. Se flere artikler fra rapporten.

Stiger det gjennomsnittlige havnivået, vil ekstremværhendelsene sannsynligvis fortsette med samme frekvens, men stormfloene vil bli høyere, like mye høyere som den gjennomsnittlige havstigningen

⁶

. Det betyr at mindre ekstremværhendelser som tidligere ikke har overskredet returnivåene også vil nå høyere. I praksis betyr det at vi oftere vil få hendelser som overskrider dagens returnivå. For Stavanger og Bergen, for eksempel, forventes det at returnivåene vist ovenfor vil bli overskredet i 40 av de gjenstående årene dette århundret. Altså vesentlig hyppigere enn én gang i gjennomsnitt per 200 år

⁷

.

Havstigning, stormflo og samfunnssikkerhet

På bakgrunn av rapporten nevnt ovenfor, ga Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) ut veilederen Havnivåstigning og stormflo – samfunnssikkerhet i kommunal planlegging i 2016

⁸

.

Her skriver de at «det er knyttet usikkerhet til både havnivåstigningsberegningene og framtidige stormflonivåer. For stormflo knytter usikkerheten seg til framtidige værbidrag, mens det for havnivåstigning knyttes til nedsmelting av de store isdekkene i Antarktis og Grønland»

⁹

.

Derfor anbefaler veilederen kommunene å forholde seg til RCP8.5 og de øvre grenseverdiene i framskrivingen for arealplanlegging: «Ved 95-persentilen i stedet for middelverdien, tar man i større grad høyde for usikkerheten tilknyttet havnivåstigningstallene»

¹⁰

.

Det veilederen ikke tar høyde for, er havstigning etter 2100. Det er ennå ikke gjort regionale framskrivninger så langt frem i tid. Den nevner imidlertid den femte IPCC-rapportens foreløpige anslag om fortsatt havstigning fra mindre enn 1 til mer enn 3 meter

¹¹

.

I tillegg skisserer veilederen hvordan samfunnssikkerheten kan ivaretas i møte med havstigning med vekt på kommunal arealplanlegging

¹²

og håndtering av eksisterende bebyggelse og infrastruktur

¹³

. Det som kan være interessant for de som bor langs kysten, er vedlegg 2: Det består av 18 tabeller som tar for seg utsatte steder langs hele norskekysten. Returnivå for stormflo, havstigning og landheving kan leses av.

Konklusjonen er: For de av oss som bor ved kysten vil en relativt beskjeden havstigning kunne få betydelige konsekvenser.

Hva bør forskerne gjøre nå?

European Climate Research Alliance (ECRA) ga i 2016 ut en utredning som foreslo fem tema for videre havstigningsforskning. Gjennomgangstemaet er å bygge bedre modeller slik at man får større presisjon i framskrivingene. De foreslår fem tema for fremtidig forskning:

1. Observere havstigning bredt og systematisk, jobbe for bedre forståelse av prosessene bak.
2. Gjøre regionale og lokale modeller for havstigning mer presise, slik at de kan brukes til beredskap og planlegging. Herunder bedre modeller for issmeltingen i Antarktis.
3. Utvikle nye metoder for å beregne regionalt og lokalt ekstremt havnivå. Blant annet ved å forske mer på stormflo- og flomrisiko, og kombinere framskrivinger for fremtidig havnivå med framskrivinger for framtidig flomnivå.
4. Kartlegge konsekvensene av disse lokale og regionale endringene – både flom og andre ekstremhendelser, men også den gjennomsnittlige havstigningen – og bruke dette i beredskaps- og tilpasningsplaner .
5. Bedre kommunikasjonen og samarbeidet mellom forskere, ulike interessegrupper, beslutningstakere og publikum. Fakta er ikke tilstrekkelig: Forskningen må formidles tydeligere, konsekvensene illustreres bedre og i en lokal kontekst, slik at alle kan se hvordan endringene vil ramme akkurat dem.

Dette haster: Ca. 700 millioner mennesker – rundt en tiendedel av jordens befolkning – bor i lavtliggende kyststrøk, innen 10 meter av dagens gjennomsnittlige havnivå. Selv moderat havstigning kan få massive sosiale, økonomiske og miljømessige konsekvenser i disse områdene

¹⁴

.