Rundt 75 prosent av den britiske befolkningen har aldri hørt om havforsuring, noe som er en urovekkende høy andel av befolkningen, skriver Are Olsen og Øyvind Paasche. Foto: Jill Johannessen.
På tross av hva vi selv tror, så er en av de største og viktigste konsekvensene av våre industrielle CO₂-utslipp ukjent for folk flest. Det høres kanskje ut som en drøy og ukvalifisert påstand, av den typen en litt bråkjekk klimaforsker kan lire av seg i festlig lag, men det er det altså ikke. For vi kan nå tallfeste hva folk flest egentlig får med seg når det snakkes om havforsuring.
En ny studie viser at rundt 75 prosent av befolkningen (den britiske i dette tilfelle) aldri har hørt om havforsuring. Alvoret tatt i betraktning, er det en urovekkende høy andel av befolkningen. Ytterligere 10 prosent har hørt om havforsuring, men vet lite eller ingenting om det. Under én prosent av de spurte mente at de visste en god del om havforsuring.
Disse tallene tyder på at det er langt mellom personer som selv mener de har en rimelig god kjennskap til havforsuring. Vi spekulerer i at det samme er tilfelle for mange andre land, Norge inkludert.
I det offentlige ordskifte har CO₂ nærmest utelukkende blitt koblet til temperatur, og det er kanskje noe av forklaringen. At forskerne på feltet har vært for sene og for forsiktige med å fortelle om havforsuring, gjerne kjent som «det andre CO₂-problemet», er også en mulighet. De kjemiske formlene en annen.
Det er nærmest ironisk, fordi det er langt enklere å forklare at økt innhold av CO₂ i atmosfæren fører til havforsuring enn til global oppvarming. Og uavhengig av utslippsscenarioer og faktiske reduksjoner, kommer havforsuring til å øke i tiden som kommer, og det nærmest lovmessig. Fordelingen av CO₂ mellom luft og hav styres nemlig av Henry-loven. Den sier at mengden av en gass som kan løses i vann, er proporsjonal med konsentrasjonen av gassen i luften over vannet (med noen forbehold). Jo mer CO₂ i atmosfæren, dess mer CO₂ i vannet. Vi måler dette i havet, og de målingene viser ganske riktig at en fjerdedel av det vi slipper ut, tas opp.
Når CO₂ løses i vann, dannes karbonsyre, og det er dette som fører til havforsuringen. I løpet av de siste 20 år har pH-verdiene i havets overflate sunket med mellom én og tre milli-pH-enheter per år, slik Siv K. Lauvset og hennes forskerkolleger har vist. Det høres kanskje ikke imponerende ut, men all endring, det være seg i et menneskeliv eller i havet, kan med fordel sees (og forstås) i forhold til det som har vært – det setter gjerne ting i perspektiv.
Den historiske konteksten til den pågående havforsuringen står Richard Zeebe fra Universitetet på Hawaii og kolleger for. De finner at ingen tidligere episode de siste 66 millioner år kan måle seg med den endringen vi nå observerer. Det er med andre ord ingen analog i jordens rikholdige arkiv til den havforsuringen som nå utfolder seg. Det er like imponerende som det er skummelt.
Imponerende fordi vi har kunnskapen som er nødvendig for å kunne trekke den konklusjonen, selv om få i offentligheten vet noe om temaet. Skummelt fordi vi vet lite om hvordan økosystemene i havet kommer til å reagere på denne hurtige og vedvarende forsuringen. Det er en fattig trøst for et land rikt på hav.
