Den økte kunnskapen om klimaendringer i historien har skapt et helt nytt samfunnsfenomen: En varig usikkerhet om hvordan vannet vil renne i fremtiden. Når vannet tar nye veier, endres også maktforhold, sier Terje Tvedt.
Lesotho er den viktigste vannkilden for Sør-Afrikas hovedstad Johannesburg. Bildet viser Katse-demningen i Lesotho. I 1998 invaderte sør-afrikanske styrker nabolandet. 16 vakter ved demningen ble drept. (foto: Panopticon)
Tvedt har i en årrekke studert historiske endringer i forholdet mellom vann og samfunn. Professoren har en rekke vitenskapelige arbeider og bøker om vann bak seg, og er blitt kjent for et større publikum gjennom flere dokumentarprogrammer – sist i den NRK-sendte serien "Kampen om Nilen".
Mellom to intense høst-regnbyger møtte jeg Tvedt på St. Hanshaugen i Oslo til en samtale om vann og klima, maktforhold og forskning.
Vi lever i «vannusikkerhetens tidsalder», fremholder Tvedt. Uansett hvor man kommer i verden, uansett hvem man møter, i diskusjoner om været trekker folk umiddelbart frem global oppvarming som årsak.
– For 100 år siden kunne man planlegge store vannkraftverk uten å stille spørsmålet om elvene vil endre vannføring i det lange løp. Nå vil ingen vanningeniør noe sted planlegge et stort anlegg uten å vurdere de mulige konsekvensene av klimamessige endringer, sier Tvedt.
Hovedårsaken til den nye usikkerheten om fremtiden er paradoksalt nok forskningsresultater om fortiden.
Terje Tvedt i ørkenen i Oman (foto: Anders Leines)
– Ny viten om klimaet og hvor raskt og hvor ofte det har endret seg i historien, gjør at folk som opptrer som om det vil forbli stabilt, nå ganske plutselig oppfattes som dumme eller naive, sier han.
Med kunnskap, i dette tilfellet om hvordan fremtiden kan komme til å arte seg, følger makt.
– Definisjonsmakten over fremtidens vannlandskap er makt nærmest uten begrensninger. Selv de mektigste pavene måtte dele makten med Gud. Klimaforskeren kan vise til vitenskapen, og si at "sånn kommer det til å bli." Og vinner du den definisjonsmakten, da vil mange danse etter din pipe.
Hvordan klimavitenskapens resultater skal følges opp i praksis i samfunnet, blir et sentralt stridsfelt:
– En helt ny tankefigur har erobret en sentral posisjon i samfunnet for godt, og vi vet ikke nå med hvilke konsekvenser. Det er kun i et langt tidsperspektiv at det radikale ved denne nye vannusikkerhetens tidsalder kan forstås, sier Tvedt.
Komplekse konflikter
Tvedt spissformulerer seg slik: Fremtidige endringer i klimaet vil i samfunnet først og fremst komme til uttrykk i endringer i måten vannet renner på, i konsekvensene av samvirket mellom hva han kaller den hydrologiske og hydrososiale sirkel.
At slike endringer vil skape konflikter, er lett å tenke seg. Kanskje for lett. Jeg hadde egentlig tenkt å få hjelp til å lage en liste over verdens viktigste konflikter om vannressurser der klimaendringer er en faktor. Antakelig lurte i bakhodet en av disse fengende listene over "de fem viktigste ditt og datt" som internett renner over av, men her protesterte Tvedt. Han advarer mot å bruke klimaendringer som forklaring på komplekse konflikter. Slike forenklinger kan slå tilbake.
– Man henter fram populære og gripende eksempler som ikke holder, og som dermed i det lange løp undergraver alvoret i klimaendringene.
Krigen i Darfur-regionen i Sudan er ett slikt eksempel, mener Tvedt.
– Mange snakket om at krigen i Darfur måtte forstås som resultat av klimaendringer – at vannet forsvant og brønnene var borte, osv, og derfor startet krigen. Det er reinspikka tøv. Det finnes ikke noe empirisk belegg for det. Konflikten hadde en helt annen bakgrunn med dypere røtter. Endringer i miljøet var selvsagt en av mange faktorer, men hvis du reduserer den konflikten til et spørsmål om endringer i vannet i Darfur, da reduserer du samfunnets kompleksitet så radikalt at du overhodet ikke er i stand til å forstå hva som foregår.
Det betyr ikke at det ikke finnes konflikter der klima er en viktig faktor – ikke minst konflikter basert på frykten for fremtidige klimaendringer. Et av Tvedts eksempler er Nederland.
– Regjeringen sa at nå må vi slutte å bygge diker, for vi kan ikke bygge diker til himmelen likevel hvis det kommer mer og mer vann i elvene. Istedenfor vedtok de å gi land tilbake til vannet. Det vil si at noen av bøndene som har etablert gårdsbruk må slutte og flytte til byen. Det betyr konflikt mellom bønder og regjering, fordi den nederlandske regjeringen mener at vannføringen i elvene vil øke og allerede har økt.
Den mektige Yangtze-elvens begynnelse i Tibet (foto: Terje Tvedt)
Det mest interessante ved at vannspørsmålet kommer stadig høyere opp på den politiske dagsorden, er ikke at det vil føre til krig og konflikt, som mange snakker om, men hvordan det vil påvirke fordeling og bruk av makt i samfunnet, mener Tvedt. Hvilken type makt besitter du hvis du har makt over vannkilder i et område hvor mange vil ha det vannet?
Midtens vannrike
Diskusjoner om klima leder en før eller siden til Kina – landet som mer enn noe annet vil avgjøre hvordan verden klarer å håndtere klimaendringer. Få steder i verden er bevisstheten like stor om klimaets makt som i Kina, påpeker Tvedt. Kinesiske historikere har funnet sammenhenger mellom dynastiers vekst og fall og endringer i klimaet. En av årsakene til at det siste keiserriket ble avgjørende svekket, var dramatiske endringer i klimaet på slutten av 1700- og begynnelsen av 1800-tallet. Det fikk det hydrologiske systemet til å kollapse, det intrikate vanntransportsystemet de hadde utviklet sviktet dem, og dynastiet klarte ikke å holde på makten.
– Oppmerksomheten i Kina om forholdet mellom politisk makt og monsunens måte å vanne landet på, er ganske sterk, sier Tvedt.
Lederne vet naturligvis også at monsunen påvirkes av endringer i vinder, havstrømmer, og temperatur, og den hydrologiske sirkel. Den kinesiske ledelsen er del av en lang statskultur som kjennetegnes av strategisk tenkning, mener Tvedt. De sliter med å få utslipp og gigantiske miljøproblemer i en kompleks og hurtig voksende kullbasert økonomi under kontroll, men det betyr ikke at klimaendringer ikke bekymrer dem.
– Jeg tror at man undervurderer statsledelsens opptatthet av den kinesiske statens bærekraft, dersom man tror at det er fordi de ikke tenker på det, at de ikke gjør mer enn det de gjør.
I Kina er den over 2000 år gamle Keiserens kanal (Den store kanalen) fortsatt i bruk. Dagens makthavere har satt i gang sitt eget gigantiske kanalprosjekt for å løse Kinas vannproblemer. Med landets raske økonomiske vekst har behovet for vann økt voldsomt. Via flere kanaler skal vann flyttes fra sør, som er rikt på vann, til det tørre nord. Deler av prosjektet er allerede ferdig.
Med Tibet kontrollerer Kina det som vil bli et av klodens mest sentrale strategiske områder, skriver Tvedt i boken "Vann – reiser i vannets fortid og fremtid". Isen i 15.000 isbreer i Himalaya er Asias vannbank. De enorme konsekvensene det vil få dersom breene skulle smelte, gir Kina enda et sterkt insentiv til handling mot klimaendringene.
Kontroll over vannressurser som er livsnødvendige for en rekke naboland, gir også Kina makt i regionen.
– Det er klart at kineserne som mange andre ser maktpotensialet i å kontrollere andre lands vann. De vet at de sitter oppstrøms for India, mange av Indias viktigste elver, og det samme vis-à-vis Bangladesh og mange av landene i Sørøst-Asia langs Mekong. Men om de vil bruke det som et direkte maktmiddel, og når og på hvilken måte, er helt usikkert. Men de vet at de har muligheten, og de andre vet det også, sier Tvedt.
Nytt vann, ny vannmakt
Debattene om vann og klima har en tendens til å fokusere på krisescenariene, som økt fare for tørke eller hyppige flommer. Men de regionale variasjonene er store, og alle nyheter er ikke dårlige. Ett eksempel er det relativt nyoppdagede enorme underjordiske Guaraní-reservoaret av grunnvann i Sør-Amerika. Det inneholder 37.000 kubikkilometer vann, nok til at hele verden kan drikke av det i 200 år. I et klimaperspektiv er det interessante med slike funn at de kan fungere som en "vannbank" over lang tid, bemerker Tvedt.
– I den grad en finner store underjordiske sjøer med vann, om det så er under havbunnen eller andre steder, vil de landene som finner dem besitte en vannressurs som gjør dem mer usårbare overfor endringer i klimaet enn samfunn som ikke har sånne vannbanker.
Avsalting av sjøvann – i seg selv ingen ny oppfinnelse – er en annen mulig løsning på regionale vannkriser. Nær San Diego i California bygges nå det som skal bli et av verdens største avsaltingsanlegg når det står ferdig i 2016. California satser stort på at avsalting skal være et viktig bidrag i kampen mot delstatens kroniske vannknapphet. Avsalting skaper imidlertid forurensning og andre miljøproblemer, blant annet når saltet som blir igjen skal fjernes. Løses problemene, og kostnadene kommer ned, kan også avsalting i stor skala påvirke maktforhold, sier Tvedt.
– Bare tenk på hva det vil bety for globale og nasjonale folkeforflytninger at havnære områder vil ha løst sitt ferskvannsproblem. Dersom det er sånn at vannknappheten i mange andre områder øker, vil det måtte innebære at flere og flere vil søke mot kysten. Den bevegelsen fra innlandet mot kysten som har vært svært radikal de siste 100 årene, vil skyte enda mer fart.
Økonomisering med vannet, for eksempel ved vanning i landbruket, og tiltak som gjenbruk av mest mulig vann, kan også bidra til å avhjelpe vannknapphet.
– Mitt poeng er ikke at det er en generell global vannknapphet. Derimot er det slik at vannet renner veldig urettferdig på denne kloden, og endringer i måten tilgangen skjer på vil skape nye ulikheter, sier Tvedt.
Kaldt vann i blodet
På 1970-tallet, før bekymringen om global oppvarming, ble det lansert forslag om å spre aske over Grønlandsisen for å få den til å smelte fortere. Tanken var å utnytte Grønlands enorme potensial for vannkraft og kanskje finne verdifulle mineraler under isen.
Akkurat denne "planen" er lagt i skuffen, men Tvedts poeng er at folk ulike steder påvirkes ulikt av klimaendringer: Det som på Grønland kunne bety rikdom og utvikling, ville for beboerne i lavtliggende øysamfunn se ganske annerledes ut. Det gjør det vanskelig å se for seg at menneskeheten skulle finne sammen i et felles krafttak mot global oppvarming.
– Det er en uhyre naiv oppfatning å hevde at her vil alle være i samme båt. Det er det umulig å påstå basert på historisk erfaring. Og siden klimaet og vannlandskapet på kloden er så varierende geografisk, vil også endringene naturlig nok oppfattes svært ulikt ulike steder. Det betyr også at man undervurderer alt arbeidet som må til for å oppnå enighet om reduksjon av CO₂, sier Tvedt.
