Dette betyr klimarisiko for havbruksnæringen
Oppdrettsnæringen vil i likhet med andre sektorer gradvis bli stilt overfor strengere reguleringer når det gjelder klimagassutslipp, skriver artikkelforfatterne. Her fra Mowis anlegg Beitveitneset i Selje kommune. (Foto: Mowi)
Dette er et debattinnlegg. Teksten er kvalitetssikret i tråd med redaksjonelle prinsipper for publisering. Innholdet reflekterer skribentens egne meninger.
FYSISK RISIKO
Mer ekstremvær i form av sterk vind, stormer og bølger øker belastningen på materialer, installasjoner og anlegg. De materielle skadene kan bli større. Mer uvær representerer også en HMS-utfordring for de ansatte.
Ødelegges merdene i ekstremvær, så rømmer laksen. Dette betyr at strukturer og anlegg må designes og bygges for å tåle mer ekstreme påkjenninger.
Anlegg på land kan også være utsatte, for eksempel er settefiskanlegg avhengig av betydelige mengder vann. Elver som tørker opp kan derfor utgjøre en stor trussel mot driften av settefiskanlegg.
Effektene av mer ekstremvær er det som i TCFD omtales som akutt fysisk risiko, men lakseoppdrettsnæringen påvirkes også gjennom langsiktige og kroniske endringer – som høyere temperatur i havet.
Biologisk risiko trigges av klimaendringer. Laksen trives i temperaturspennet mellom 9 og 14 grader. Blir vannet varmere, så oppstår det problemer. Varmere vann betyr økt risiko for sykdommer. Parasitter og lakselus har bedre kår når vannet blir varmere.
Likeledes gir varmere vann større risiko for oppblomstring av giftige alger, såkalt «red tide». Et stort slikt utbrudd ga store skader i Chile i 2016.
Også algeoppblomstringen som rammet laksenæringen i Nord-Norge våren 2019 knyttes til klimaendringer. Med varmere og surere hav vil risikoen for slike hendelser øke, ifølge forskningsleder Halvor Dannevig ved Vestlandsforskning.
Varmere vann gjør også at laksen modnes fortere og at kvaliteten på fisken blir mer ustabil og dårligere.
Også fôrtilgangen kan være utsatt på grunn av klimaendringer. Tommelfingerregelen er at 30 prosent av laksefôret er marint, mens 70 prosent er landbasert. Det pågår mye forsknings- og utviklingsarbeid med sikte på å gjøre fôrtilgangen mer bærekraftig.
Tilgangen på fiskemel kan påvirkes dersom fiskearter forflyttes eller påvirkes negativt av varmere hav, mens det landbaserte fiskefôret er utsatt for samme risiko som soya, mais og hvete som brukes i landbruket. (Se artikkelen om landbruk).
OVERGANGSRISIKO
Politikk og reguleringer
Klimaavtrykket fra oppdrettslaks er vesentlig lavere enn fra for eksempel rødt kjøtt. Laksen vil i de fleste slike analyser også score bedre enn kylling. Reguleringer og CO₂-skatter antas derfor å treffe hardere hos konkurrentene i den animalske verden.
Oppdrettsnæringen vil i likhet med andre sektorer gradvis bli stilt overfor strengere reguleringer når det gjelder klimagassutslipp.
Som for villfisk kan flyfrakt av oppdrettslaks bli dyrere hvis CO₂-kostnaden ved flyfrakt øker.
Teknologi
Det foregår mye utvikling og innovasjon, både når det gjelder landbaserte anlegg og anlegg lenger til havs.
Lakseoppdrett er ingen veldig energikrevende bransje, men fordi anleggene gjerne er plassert i stor avstand fra kraftnettet, er det betydelig bruk av dieselaggregater. Fornybar energi kan få ned avtrykket fra energiproduksjonen.
Her foregår det i viktige deler av norsk laksenæring en stor omlegging til landstrøm eller hybridløsninger. Dette kutter mye CO₂. I tillegg arbeides det med elektrifisering/hybridløsninger for båter.
Landbaserte anlegg er mer energikrevende, blant annet på grunn av behovet for resirkulering av vann.
Marked
I det store bildet antas sjømatnæringen å være en vinner – med store vekstmuligheter – i en verden der behovet for protein øker og det kan bli mer krevende for landbruket å levere nok mat.
Usikkerhet om tilgangen på fôr er en viktig faktor, slik vi har vært inne på under avsnittet om fysisk risiko.
Produksjonen av laks foregår langt fra konsumentene. Transport blir derfor en utfordring. Flyfrakt øker klimaavtrykket betydelig. Både økte CO₂-skatter på flyfrakt og negative forbrukerreaksjoner kan være en trussel mot denne modellen.
Nøkkelen ligger i å få konsumentene til å akseptere frossenfisk og innfrysingsteknologier som bevarer kvaliteten.
Omdømme
Laksenæringen er ofte utsatt for kritisk søkelys i mediene og fra ulike organisasjoner – både i Norge og i viktige konsumentland. Dette er både knyttet til fôrtilgangen, ansvar for lokal forurensning, og til transporten ut i markedene. Noe av dette er knyttet til klimaavtrykk, andre ting til bredere bærekraftutfordringer. Uansett må næringen forholde seg til disse problemstillingene.