Den kraftforedlende industrien i Norge har tilgang på rikelig fornybar energi. Det er et konkurransefortrinn.
Bildet er fra Hydros pilot på Karmøy. (Foto: Hydro)
Dette er et debattinnlegg. Teksten er kvalitetssikret i tråd med redaksjonelle prinsipper for publisering. Innholdet reflekterer skribentens egne meninger.
Kraftkrevende
industri er svært sårbar for brudd i forsyningen av elektrisk strøm.
Værhendelser som slår ut strømforsyningen vil derfor være svært kostbare.
Likeledes må
forsyningen av innsatsfaktorer og råvarer være sikker. Ekstremvær som rammer
leveranser fra andre deler av verden kan således forstyrre produksjonen.
Aktører i sektoren
kan kartlegge i hvilken grad deres produksjonsanlegg og leveranser er utsatte
og treffe tiltak som bøter på dette.
Som nevnt i artikkelen om kraftsektoren kan klimaendringene gi større svingninger i kraftpriser og i tilgangen på kraft. Risikoen for ekstrem tørke kan føre til at industrien i samarbeid med myndigheter og leverandører må gjenopplive tiltak for å håndtere anstrengte kraftsituasjoner, som å skru ned aktiviteten i smelteverk eller andre produksjoner der dette er mulig.
Økt variasjonsbredde kan gi større operasjonell usikkerhet. Rammene for hva som er «normalt», sprenges. Samfunnet kan møte dette gjennom utbygging av nett og ulike tiltak som sikrer mer fleksibilitet og diversifisering i energisystemet. Industrien kan beskytte seg på «egen hånd» ved langsiktig sikring av kraftprisen, for eksempel ved å bygge ut og kjøpe vindkraft gjennom lange kontrakter. Slike vindkraftprosjekter har vist seg å kunne trekke til seg billig kapital fra pensjonsfond, og teknologikostnadene er fallende.
Den absolutt viktigste faktoren for kraftforedlende industri er CO₂-prisen, altså kostnadene ved utslipp. Utslipp kan ilegges en kostnad på mange måter, men det viktigste for aktørene vi snakker om i denne sammenhengen er utslippskostnader i ETS, det europeiske kvotesystemet.
Prisen på CO₂-kvoter
fastsettes i markedet, som i sin tur er en refleks av politisk bestemte
utslippsmål.
Se artikkelen om kraftsektoren om hvordan kvotemarkedet påvirker prisdannelsen på elektrisk strøm.
For forbrukere av
kraft betyr CO₂-prising at kostnadene øker fordi kraftprisene går opp.
Industrien er dessuten direkte eksponert mot CO₂-prisen fordi de må betale for
sine direkte utslipp. Det varierer mellom industrisektorene hvor mye som er
tildelt som gratiskvoter, men innstramminger gjør at mange selskaper mangler
kvoter og må kjøpe det de trenger i markedet.
Kostnader ved direkte
utslipp er likevel en langt mindre vesentlig faktor for kraftforedlende
industri enn den indirekte kostnaden som følger av CO₂-prisens gjennomslag i
kraftprisen.
For eksempel for
aluminium, som er en råvare som handles globalt, er kraftpris og CO₂-pris den
viktigste variabelen. Europa er mer «liberalisert» enn andre deler av verden.
Lange statlige kraftkontrakter er mer vanlig andre steder. Det er også bare i
Europa at CO₂-utslipp har en kostnad, kostnader som ikke kan ikke veltes over
på kunden fordi det konkurreres i et globalt marked.
EU har godkjent
ordninger som innebærer at kraftforedlende industri kan kompenseres helt eller
delvis for den ekstra kostnaden i kraftprisen som CO₂-prisingen representerer,
og mange europeiske land – herunder Norge – har ordninger med såkalt
CO₂-kompensasjon.
Utformingen av dette
regelverket kan utgjøre svært store penger for de aktuelle industriene.
Den politiske risikoen
ligger på to arenaer. For det første, hvordan blir detaljene i EUs felles
regelverk utformet? For det andre, hvordan vil norske politiske myndigheter
tilpasse seg regelverket? Dagens regelverk ligger fast til 2020, mens det ikke
er fullstendig avklart hva som vil være bildet etter dette.
Hvordan Norge
tilpasser seg har direkte budsjettkonsekvenser fordi kompensasjonen utbetales
til industrien over statsbudsjettet.
Rammevilkårene
knyttet til CO₂-prising og øvrige forhold knyttet til kraftmarkedet vil i stor
grad påvirke investeringsbeslutninger i kraftforedlende industri.
Den kraftforedlende
industrien kan også bli stilt overfor reguleringer knyttet til CO₂-innholdet i
produktene.
Industriproduksjon
representerer betydelige CO₂-utslipp. Begrunnelsen for den norske satsingen på
karbonfangst og -lagring er i stor grad å utvikle industri som over tid kan bliCO₂-fri.
Å utvikle teknologier som kutter CO₂-utslipp i produksjonsprosessene er et viktig mål i mange industrisektorer verden over. Det grønne veikartet for industrien viser at norske selskaper har store ambisjoner i denne retningen, og at mulighetene ligger i å være i forkant.
Men norske selskaper
er ikke alene om dette. Et eksempel på en satsing som kan bli viktig er Alcoa
og Rio Tintos prosjekt i Canada om å lage aluminium på en helt ny måte som tar
ned både prosessutslipp og energiforbruk.
Teknologiske gjennombrudd i retning nullutslipp kan forandre rammene for store og viktige industrisektorer. IEA-rapporten «Renewable Energy for Industries – from green energy to green materials and fuels» forteller hvordan tilgang på billig fornybar energi kan revolusjonere en del industriprosesser.
Dette er et viktig
felt å følge med på i industrisektoren, ny teknologi basert på billig fornybar
energi kan endre kostnadsbildet i produksjonsprosesser ganske fundamentalt.
Tilgang på svært
billig solenergi kombinert med lagringsteknologi på gunstige lokasjoner kan
frata Norge konkurransefortrinnet rikelig tilgang på vannkraft representerer.
Store kostnadsreduksjoner representerer også en trussel, slik man har sett for eksempel i produksjon av solceller. Virksomheter som ikke klarer å henge med i kostnadsutviklingen, blir fort kjørt av banen.
Også
lavutslippssamfunnet vil ha bruk for store volum industriprodukter som
aluminium. Industrien ser voksende markeder, for eksempel knyttet til behovet
for lettere og mer energieffektive produkter (biler, fly).
Det er sannsynlig at
markedet, drevet både av myndighetsreguleringer og etterspørsel, vil ønske produkter
med lavest mulig klimaavtrykk. Dette kan for eksempel møtes gjennom økt bruk av
resirkulerte råvarer (som aluminium) og ved at det brukes fornybar energi i
produksjonsprosessene.
Produsentene regner
med at slike produkter, med lavere klimaavtrykk, vil kunne oppnå en premie i
form av høyere priser i markedet.
Samtidig kan det tenkes at produkter med store klimaavtrykk kan bli straffet, eller i noen tilfeller helt enkelt forbudt.
Nøkkelen til å oppnå
en slik dynamikk, er at det foretas livsløpsanalyser som måler klimaavtrykket
langs hele verdikjeden fra utvinning av råvaren og helt frem til konsument.
Det er ikke så lenge
siden den kraftforedlende industrien ble betraktet som «solnedgangsindustri».
Nå er dette annerledes. Produktene – som aluminium – oppfattes å være i det
godes tjeneste. Kraften brukes til noe nyttig og norsk industri representerer
et renere alternativ til produksjon for eksempel i Kina.
Mye mindre lokal
forurensning enn for noen tiår siden er også en komponent i dette.
De store selskapene i
sektoren, og deres norske virksomheter, har store ambisjoner om å levere stadig
renere produkter og ser dette som et fortrinn, både i markedet og i
kommunikasjon med ulike interessenter i politikk og samfunn.