FYSISK RISIKO

Kraftkrevende industri er svært sårbar for brudd i forsyningen av elektrisk strøm. Værhendelser som slår ut strømforsyningen vil derfor være svært kostbare.

Likeledes må forsyningen av innsatsfaktorer og råvarer være sikker. Ekstremvær som rammer leveranser fra andre deler av verden kan således forstyrre produksjonen.

Aktører i sektoren kan kartlegge i hvilken grad deres produksjonsanlegg og leveranser er utsatte og treffe tiltak som bøter på dette.

Som nevnt i artikkelen om kraftsektoren kan klimaendringene gi større svingninger i kraftpriser og i tilgangen på kraft. Risikoen for ekstrem tørke kan føre til at industrien i samarbeid med myndigheter og leverandører må gjenopplive tiltak for å håndtere anstrengte kraftsituasjoner, som å skru ned aktiviteten i smelteverk eller andre produksjoner der dette er mulig.  

Økt variasjonsbredde kan gi større operasjonell usikkerhet. Rammene for hva som er «normalt», sprenges. Samfunnet kan møte dette gjennom utbygging av nett og ulike tiltak som sikrer mer fleksibilitet og diversifisering i energisystemet. Industrien kan beskytte seg på «egen hånd» ved langsiktig sikring av kraftprisen, for eksempel ved å bygge ut og kjøpe vindkraft gjennom lange kontrakter. Slike vindkraftprosjekter har vist seg å kunne trekke til seg billig kapital fra pensjonsfond, og teknologikostnadene er fallende.

OVERGANGSRISIKO

Politikk og reguleringer

Den absolutt viktigste faktoren for kraftforedlende industri er CO₂-prisen, altså kostnadene ved utslipp. Utslipp kan ilegges en kostnad på mange måter, men det viktigste for aktørene vi snakker om i denne sammenhengen er utslippskostnader i ETS, det europeiske kvotesystemet.

Prisen på CO₂-kvoter fastsettes i markedet, som i sin tur er en refleks av politisk bestemte utslippsmål.

Se artikkelen om kraftsektoren om hvordan kvotemarkedet påvirker prisdannelsen på elektrisk strøm.

For forbrukere av kraft betyr CO₂-prising at kostnadene øker fordi kraftprisene går opp. Industrien er dessuten direkte eksponert mot CO₂-prisen fordi de må betale for sine direkte utslipp. Det varierer mellom industrisektorene hvor mye som er tildelt som gratiskvoter, men innstramminger gjør at mange selskaper mangler kvoter og må kjøpe det de trenger i markedet.

Kostnader ved direkte utslipp er likevel en langt mindre vesentlig faktor for kraftforedlende industri enn den indirekte kostnaden som følger av CO₂-prisens gjennomslag i kraftprisen.

For eksempel for aluminium, som er en råvare som handles globalt, er kraftpris og CO₂-pris den viktigste variabelen. Europa er mer «liberalisert» enn andre deler av verden. Lange statlige kraftkontrakter er mer vanlig andre steder. Det er også bare i Europa at CO₂-utslipp har en kostnad, kostnader som ikke kan ikke veltes over på kunden fordi det konkurreres i et globalt marked.

EU har godkjent ordninger som innebærer at kraftforedlende industri kan kompenseres helt eller delvis for den ekstra kostnaden i kraftprisen som CO₂-prisingen representerer, og mange europeiske land – herunder Norge – har ordninger med såkalt CO₂-kompensasjon.

Utformingen av dette regelverket kan utgjøre svært store penger for de aktuelle industriene.

Den politiske risikoen ligger på to arenaer. For det første, hvordan blir detaljene i EUs felles regelverk utformet? For det andre, hvordan vil norske politiske myndigheter tilpasse seg regelverket? Dagens regelverk ligger fast til 2020, mens det ikke er fullstendig avklart hva som vil være bildet etter dette.

Hvordan Norge tilpasser seg har direkte budsjettkonsekvenser fordi kompensasjonen utbetales til industrien over statsbudsjettet.

Rammevilkårene knyttet til CO₂-prising og øvrige forhold knyttet til kraftmarkedet vil i stor grad påvirke investeringsbeslutninger i kraftforedlende industri.

Den kraftforedlende industrien kan også bli stilt overfor reguleringer knyttet til CO₂-innholdet i produktene.

Teknologi

Industriproduksjon representerer betydelige CO₂-utslipp. Begrunnelsen for den norske satsingen på karbonfangst og -lagring er i stor grad å utvikle industri som over tid kan bli CO₂-fri.

KLIMARISIKO.ORG: Digital kunnskapsbank med redaksjonelt innhold om klimarisiko.

Å utvikle teknologier som kutter CO₂-utslipp i produksjonsprosessene er et viktig mål i mange industrisektorer verden over. Det grønne veikartet for industrien viser at norske selskaper har store ambisjoner i denne retningen, og at mulighetene ligger i å være i forkant.

Men norske selskaper er ikke alene om dette. Et eksempel på en satsing som kan bli viktig er Alcoa og Rio Tintos prosjekt i Canada om å lage aluminium på en helt ny måte som tar ned både prosessutslipp og energiforbruk.

Teknologiske gjennombrudd i retning nullutslipp kan forandre rammene for store og viktige industrisektorer. IEA-rapporten «Renewable Energy for Industries – from green energy to green materials and fuels» forteller hvordan tilgang på billig fornybar energi kan revolusjonere en del industriprosesser.

Dette er et viktig felt å følge med på i industrisektoren, ny teknologi basert på billig fornybar energi kan endre kostnadsbildet i produksjonsprosesser ganske fundamentalt.

Tilgang på svært billig solenergi kombinert med lagringsteknologi på gunstige lokasjoner kan frata Norge konkurransefortrinnet rikelig tilgang på vannkraft representerer.

Store kostnadsreduksjoner representerer også en trussel, slik man har sett for eksempel i produksjon av solceller. Virksomheter som ikke klarer å henge med i kostnadsutviklingen, blir fort kjørt av banen.

Marked

Også lavutslippssamfunnet vil ha bruk for store volum industriprodukter som aluminium. Industrien ser voksende markeder, for eksempel knyttet til behovet for lettere og mer energieffektive produkter (biler, fly).

Det er sannsynlig at markedet, drevet både av myndighetsreguleringer og etterspørsel, vil ønske produkter med lavest mulig klimaavtrykk. Dette kan for eksempel møtes gjennom økt bruk av resirkulerte råvarer (som aluminium) og ved at det brukes fornybar energi i produksjonsprosessene.

Produsentene regner med at slike produkter, med lavere klimaavtrykk, vil kunne oppnå en premie i form av høyere priser i markedet.

Samtidig kan det tenkes at produkter med store klimaavtrykk kan bli straffet, eller i noen tilfeller helt enkelt forbudt.

Nøkkelen til å oppnå en slik dynamikk, er at det foretas livsløpsanalyser som måler klimaavtrykket langs hele verdikjeden fra utvinning av råvaren og helt frem til konsument.

Omdømme

Det er ikke så lenge siden den kraftforedlende industrien ble betraktet som «solnedgangsindustri». Nå er dette annerledes. Produktene – som aluminium – oppfattes å være i det godes tjeneste. Kraften brukes til noe nyttig og norsk industri representerer et renere alternativ til produksjon for eksempel i Kina.

Mye mindre lokal forurensning enn for noen tiår siden er også en komponent i dette.

De store selskapene i sektoren, og deres norske virksomheter, har store ambisjoner om å levere stadig renere produkter og ser dette som et fortrinn, både i markedet og i kommunikasjon med ulike interessenter i politikk og samfunn.