Nyheten: Klima- og miljødepartementet og Enova har inngått ny fireårig avtale (2021-2024) for forvaltningen av midlene i Klima- og energifondet.

Bakgrunn: Enova har blitt et stadig viktigere virkemiddel for å redusere klimagassutslipp og bevilget i 2019 over fem milliarder kroner til ulike tiltak.

Midlene de forvalter er hovedsaklig statlige overføringer, men gjennom strømregningen kommer det inn ca 690 millioner kroner til Klima- og energifondet, hvor bidraget fra privatkunder er drøye 400 millioner kroner. Pengesekken har også økt de siste årene. I perioden 2021-2024 baserer man seg på en samlet minimumsoverføring på 3,315 milliarder kroner årlig. 

Min analyse: At Enova skulle spisses som et klimaverktøy, gav regjeringen signal om allerede i Statsbudsjettet for 2020. Bakteppet er Norges målsetning om å kutte 50-55 prosent (mot 1990-tall) av klimagassutslipp innen 2030.

Et hovedgrep som er gjort, er å redusere antall delmål fra tre til to. Enova skal bidra til a) reduserte ikke-kvotepliktige klimagassutslipp mot 2030 og b) teknologiutvikling og innovasjon som bidrar til utslippsreduksjoner frem mot 2050. Borte er målet om «styrket forsyningssikkerhet gjennom fleksibel og effektiv energi- og effektbruk».  

Samme endring er gjort for de kvantifiserbare målene. For å kunne kalle arbeidet en suksess, eller «god måloppnåelse» som det heter i offentlig sektor, skal Enova bidra til å kutte 1,2 millioner CO₂-ekvivalenter i løpet av de neste fire årene. Det er en økning på 450 000 tonn fra inneværende avtale. Til gjengjeld er målene om 4 TWh spart energi og 400 MW effekt fjernet.  

Økte klimaambisjoner er nødvendig skal vi nå utslippsmålene i 2030. Framskrivinger basert på dagens politikk og trendbaner viser at tempoet må økes betraktelig.  

Derfor er det litt underlig når man velger å sløyfe energi- og effektmål. Selv om slike prosjekt ikke utelukkes som følge av den nye avtalen, skal ikke signaleffekten undervurderes. Sett i lys av en rekke rapporter om økt kraftbehov nettopp for å kutte utslipp, sterke konflikter knyttet til ny utbygging og omforming av nettleien for å redusere effekt-topper, er det mange argumenter for å se utslipp og energisparing i sammenheng. Regjeringens målsetning fra 2019 om å spare 10 TWh innen 2030 er i hvert fall vanskeligere å få øye på i dag.  

Basert på høringsinnspillene som kom inn til det nye mandatet skisserte jeg i oktober fire spørsmål. Nå er fasiten her.   

1) Fjerne skillet mellom kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor? 

Det er skuffelse og litt avventende stemning hos industrien. De får ikke oppfylt sitt ønske om at skillet mellom kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor skulle fjernes. Fra et rent utslippsperspektiv kan det virke rart, all den tid kvotepliktig sektor sektor – som dekker industri, olje- og gassutvinning, kraft og luftfart – har de desidert største punktutslippene, hvor store reduksjoner kan oppnås med få, men rett nok kostbare grep. Se for eksempel på Yaras planer om å gå fra gass til elektrisitet i sin ammoniakkproduksjon.  

Det er lett å forstå at det oppleves som frustrerende for industrien, som naturlig nok ønsker risikoavlastning for prosjekt hvor CO₂-prisen ikke er tilstrekkelig høy. Men regjeringen lener seg altså på kvotemarkedet, og ønsker at dette fremdeles skal være hovedvirkemiddelet.  

Det kan sees i sammenheng med nyheten om at klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn vurderer et nytt verktøy ment for tilfeller hvor CO₂-prisen er for lav til at prosjekter gjennomføres. Gjennom differansekontrakter kan differansen mellom faktisk og nødvendig CO₂-pris kompenseres i kvotepliktig sektor. Skift-leder Bjørn Haugland, som satt i ekspertgruppen som utredet ordningen, sier til E24 at «disse kontraktene vil passe godt til mer modne prosjekter når disse skal settes ut i livet».  

Blir dette innført er det naturlig å beholde dagens Enova som et verktøy primært mot ikke-kvotepliktig sektor. Med en ny klimamelding under oppseiling på nyåret, er kanskje ikke hele bildet tegnet ferdig ennå?  

2) Teknologiutvikler eller klimakutter? 

Ja, takk begge deler. Mandatet har to tidshorisonter: raske klimakutt det kommende tiåret og en mer langsiktig overgang til et lavutslippssamfunn i 2050. I forrige avtalen var målet å oppnå innovasjonsresultater tilsvarende utløst innovasjonskapital på fire milliarder kroner. I den nye avtalen er det økt til seks milliarder kroner.  

Samtidig er det i tilknytning til delmålene og avtalens rammeverk tatt inn en formulering om at Enova nå støtter «(…) tidlig markedsintroduksjon» og ikke bare sen innovasjonsfase. 

I avtaleteksten defineres dette som å omfatte fasen «der en løsning er tilgjengelig i markedet, men hvor det fortsatt skjer betydelig teknologiutvikling, optimalisering av systemer, læring og forbedringer, slik at kostnadene kan reduseres og/eller nytteeffektene økes». Det blir interessant å se hvordan dette anvendes i praksis, men det kan leses som at flere og mer modne prosjekt er støtteberettiget.  

3) Hvilke (ny)satsinger skal prioriteres? 

Ettersom Enova har stor styringsfrihet innenfor mandatet, er det nok for tidlig å svare på. Og at noe ikke er nevnt i mandatet utelukker det ikke fra å inkluderes i støtteprogram. Men det er verdt å merke seg at biogass-bransjens ønske om å bli nevnt sammen med el- og hydrogen under Enovas særlige ansvar for å bygge opp infrastruktur  ikke er oppfylt.

Nevnt er imidlertid sirkulære løsninger som «vil være viktige løsninger i omstillingen til lavutslippssamfunnet. Det er lite overraskende om det får tydeligere gjenklang i nye støtteprogram i 2021. 

4) Bedrifter vs forbrukere? 

I starten av september sendte 24 organisasjoner brev til Stortinget og ba om en tydeligere satsing på husholdningenei Enova-mandatet. De jubler nok ikke i dag. For selv om midlene som minimum settes av til husholdninger og forbrukere, øker fra 250 til 300 millioner kroner årlig, får man et inntrykk av at Enova dreies mot bedrifter heller enn privatpersoner.  

Mange av de mest populære tiltakene for husholdninger har vært forbundet med energieffektivisering i hjemmet. Når delmålene knyttet til dette fjernes fra avtalen, gir det et signal. Enova-sjef Nils Kristian Nakstad sa til E24 onsdag at de vil være «mindre opptatt av prosjekter med moden teknologi og som er motivert ut fra energiøkonomisering alene». I møte med kritikk på Twitter for å svikte energisparing svarer Enova torsdag på Twitter at Nakstads utsagn var ment å gjelde for næringsaktører.  

Hva skjer videre? Avtalen, som formelt trer i kraft fra 1.januar, gir Enova «stor faglig frihet til å utvikle virkemidler og tildele støtte til enkeltprosjekter basert på foretakets kunnskap og erfaring med de relevante markeder». Så selv om man nå har noen tydelige føringer, vil mange av detaljene rundt nye- og eksisterende støtteprogram la vente på seg. Som Enova skriver på Twitter: «Jeg tror ikke vi skal konkludere med noe etter to dager».