Det årlige utslippet til innbyggere i Norge er på 12,6 tonn CO2-ekvivalenter, blant de høyeste i verden, ifølge utredningen fra Klimautvalget 2050. I vår ferske rapport «Forbruksutslipp og norske kommuner» har vi på Vestlandsforsking, i samarbeid med konsulentselskapet Ducky og Asker kommune, gått gjennom hva norske kommuner kan gjøre for å få ned innbyggernes forbruksutslipp, og hvordan de bør gå fram for å lykkes med dette. Kommunen spiller en aktiv rolle i dette gjennom rollen som planmyndighet, lokal koordinator og samfunnsutvikler.

Her er fem konkrete råd fra rapporten til norske kommuner som ønsker å lykkes med å kutte utslipp gjennom forbruket.

Hva er forbruksbaserte utslipp?

Men først en kjapp klargjøring. Klimautvalget 2050 fulgte opp anbefalingen fra FNs klimapanel om viktigheten av å redusere utslipp av klimagasser fra forbruk dersom vi skal klare omstillingen til et lavutslippssamfunn, og utvalget peker også på nøkkelrollen kommuner har i denne omstillingen.

Mens klimapolitikken tradisjonelt har tatt for seg utslipp som skjer innenfor en stats eller kommunes grenser, tar en forbruksbasert tilnærming utgangspunkt i utslipp som er forbundet med forbruket av en vare eller tjeneste, uavhengig av om utslippet skjer i Norge eller Vietnam. Også reiser en innbygger gjør i både inn- og utland, vil telle med. For å nå klimamål, er det helt nødvendig å kutte i forbruksutslipp.

Råd 1: Gå fram stegvis

Begynn med tiltak og virkemidler som i liten grad utløser motstand i befolkningen og som er relativt raske og enkle å iverksette. Vi har identifisert nesten 100 virkemidler kommuner både kan og bør innføre tidlig. En kombinasjon av hvordan valgmuligheter presenteres for brukere og planleggere kombinert med fysisk infrastruktur, nye teknologier og relaterte forretningsmodeller kan føre til at endringer skjer raskt.

Vi har i likhet med Klimautvalget 2050 brukt UFF-rammeverket (unngå, flytte og forbedre) til å analysere potensialet fra ulike tiltak. Det største reduksjonspotensial innen transport er unngå-tiltak, som å redusere bilbruk og flyreiser (særlig lange distanser). Det å flytte over fra bilbruk til mer bruk av kollektivreiser har også et stort potensial for å redusere utslippene, mens forbedre-tiltak som et skifte fra fossilt drivstoff i biler til elektrisitet har et potensiale, men er ikke like effektivt som unngå-tiltak fordi det er med å låse oss inn i et fortsatt bilbasert samfunn.

Unngå-tiltak er ikke tidkrevende i seg selv, men det tar tid å endre etablerte verdier, normer, vaner og tankesett – noe som må anerkjennes og arbeides med målrettet. UFF-rammeverket er hierarkisk, på den måten at suksessfulleunngå-tiltak vil redusere behovet for flytte- og forbedre-tiltak. Erfaring viser at om vi går rett på de mest inngripende tiltakene, kan vi få tilbakeslag mot klimapolitikken, slik det f.eks. skjedde i bompenge-opprøret i Bergen.

Råd 2: Folk flest må med

Oppfatter folk at det skjer en rettferdig fordeling av byrder og goder, øker støtten for tiltak. Dette gjelder både at det oppfattes rettferdig når alle må rette seg etter det samme forbudet, men også at kommunens inntekter fra eksempelvis økte parkeringsavgifter tydelig går tilbake til bedre gang-, sykkel- og kollektivtilbud i kommunen.

Legitimitet for tiltak øker videre når vi som innbyggere blir hørt og har mulighet til å delta i utforming av tiltak og virkemidler blant annet i planprosessen. Nye former for innbyggerinvolvering, slik som Larvik kommunes folkepanel «Folkestemmen», kan være et slikt verktøy.

Råd 3: Prioriter klimatiltak som har positive effekter på andre områder som helse, økt livskvalitet, redusert ulikhet og redusert arealbruk

Dette sikrer at det favner bredere og at tiltak tar utgangspunkt i verdier de fleste kan stille seg bak. I tillegg er vi mennesker mer tilbøyelig til å støtte tiltak som andre støtter.

Aksepten for klimatiltak stiger når tiltaket har klare alternativer. Det er lettere å få ned privatbilisme om det finnes gode og billige kollektivtilbud, delebilordninger og muligheter for gange og sykkel i kommunen. Trondheim og Oslo har lykkes med dette gjennom byvekstavtalene der det har vært en vekst i kollektivtilbudet til reduserte priser. Dette behøver slett ikke være et storbyfenomen, selv om det må gjøres andre tilpasninger på mindre steder.

Råd 4: Kombiner virkemidler for å endre sosiale normer

Virkemiddelblandingen bør inneholde en kombinasjon av virkemidler som støtter opp om tiltak for å redusere utslipp, og samtidig endrer våre vaner. Tiltak for å spare energi i bygg kan kombinere krav, standarder, en CO_2-avgift, informasjonskampanjer, etter- og videreutdanninger, gode lånebetingelser, tilskudd og utredninger for å bygge aksept og samtidig kutte utslipp.

Råd 5: Gå foran som et godt eksempel for å påvirke innbyggere og virksomheter

Første steg er å legge forbruksbaserte tiltak inn i klimaplaner, slik København kommune nylig har gjort i Danmark og Asker kommune har gjort her hjemme, og å lage et system for å holde oversikt over utvikling i forbruksutslipp.Gode indikatorer er en nøkkel her (f.eks. kilometer kjørt med bil og el-bilandel, husholdningsavfall, forbruk av varer, matsvinn, andel egenprodusert strøm, kWh brukt per person i husholdninger).

Nylig besluttet København kommune at det skal serveres mer vegetarbaserte måltider uten rødt kjøtt i deres institusjoner og skoler. København kommune håper at de kan inngå partnerskap med andre private virksomheter om å gjøre det samme.

Kommunene sitter på virkemidler som kan bidra til å redusere størrelse på bygg og sikre mer effektiv arealutnyttelse gjennom å vri eiendomsskatten, stille krav til utnyttelse i nye utviklingsprosjekt, innføre avgifter på tomme bygg eller innføre boplikt. Kommunen kan sette opp støtteordninger for energieffektivisering av bygg, samt bruk av fornybare løsninger som solceller og solfangere, eller til og med stille krav om det i utviklingsprosjekt.

For varer og tjenester kan kommunene komme med tiltak for å tilrettelegge for et redusert forbruk eller for varer med forlenget levetid. Her kan kommuner for eksempel tilrettelegge for gjenbruks- og reparasjonsarenaer, slik som ombrukskjøpesenteret «Omigjen» i Asker.

Kutte forbruksutslipp: Myndighetene må ta hovedansvaret

Kommunen kan gjennom sine ulike roller være en pådriver for at forbruk blir en del av norsk klimapolitikk.Selv om kommuner har betydelig potensiale for å bidra til å kutte forbruksrelaterte utslipp, er de avhengig av samspill og støtte fra statlige og regionale myndigheter.

Et økt fokus på forbruk bør ikke ledsages av økt ansvar på individet. Hovedansvaret må ligge på myndighetene, deriblant kommunene, for å tilrettelegge for en stegvis, men samtidig rask og rettferdig opptrapping av tiltak rettet mot forbruk.