I et innlegg på Energi og Klima hevder tidligere statssekretær Mathias Fischer at «Ap/Sp-regjeringens nye klimamål er posering som gir verken klimakutt eller omstilling». Fischer mener derfor at Støre-regjeringens mål er en klimabløff som kopierer tidligere bedrageri i klimapolitikken: Ambisiøse mål som ikke følges opp med konkret politikk.

Hvis vi skreller bort det som (for den nøytrale leser) er uinteressant partiretorikk, har Fischer noen interessante spørsmål om hvordan vi teller klimagassutslipp og hvilke klimamål som gir mening. Jeg vil plukke opp tre av hans poeng.

1) Bør Norges klimamål omfatte kvotepliktig sektor?

Fischer mener at Støre-regjeringens mål om å kutte de samlede norske utslippene med minst 55 prosent innen 2030 (sammenlignet med 1990), ikke vil føre til lavere utslipp i Europa.

Argumentasjonen er velkjent: Utslippsreduksjonen i kvotesystemet er gitt på EU-nivå, slik at større kutt i Norge bare vil føre til økte utslipp andre steder. Kutt innenfor kvotesystemet er altså som en vannseng, press ned ett sted og det spretter opp et annet. Fischer mener derfor at politikken i kvotepliktig sektor bør rettes mot teknologiutvikling, mens utslippskutt som ikke gir ny teknologi eller nye arbeidsplasser, vil være bortkastede penger.

Det er flere ting som er problematisk med denne argumentasjonen.

For det første ville nesten all vellykket klimapolitikk i Europa være meningsløs hvis dette var riktig. De store kuttene innenfor kvotesystemet har kommet fordi land som Tyskland, Storbritannia, Danmark og Spania har ført en aktiv nasjonal politikk for å erstatte kullkraft med sol og vind. Selv om dette i liten grad har bidratt til utvikling av ny teknologi. Akkurat nå diskuterer Tyskland om de skal fase ut all kullkraft innen 2030 istedenfor dagens mål som er 2038, noe som vil være bortkastede penger og meningsløs klimapolitikk i Fischers logikk.

For det andre har Fischer er statisk syn på kvotesystemet – og klimapolitikken mer generelt. Argumentasjonen forutsetter at utslippskuttet innenfor kvotesystemet allerede er gitt og at den vil bli akkurat 61 prosent innen 2030, i tråd med lovforslaget EU-kommisjonen presenterte i juli. Slik er det selvsagt ikke. Siden 2008 er de faktiske utslippene redusert mye raskere enn kvotetaket skulle tilsi. Det har gitt et stort overskudd av kvoter, noe som igjen har tvunget fram en slettemekanisme som gjør systemet mer dynamisk. Jo raskere utslippene reduseres, jo flere kvoter vil bli slettet. Det gjør at «vannseng-effekten» i systemet er sterkt redusert.

I tillegg er kvotesystemet dynamisk på et mer overordnet nivå. EUs klimamål er ikke skrevet i stein. Tvert imot, Paris-avtalen forutsetter at alle land skal skjerpe sine mål hvert femte år. Og jo flere land som bidrar med raske utslippskutt, også innenfor kvotesystemet, jo større er sjansen for at EUs ambisjonsnivå kan økes.

Til slutt bør det også nevnes at utslippene fra maritim sektor vil bli inkludert i kvotesystemet fra 2023, mens EU-kommisjonen har foreslått å opprette et separat kvotesystem for utslippene fra veitransport og bygg fra 2026. Når vi nærmer oss 2030, vil altså de aller fleste utslippskilder være omfattet av felles kvotesystem på europeisk nivå. Da blir det en klimapolitisk abdikasjon hvis nasjonale virkemidler bare skal brukes når det fører til teknologiutvikling eller arbeidsplasser.

2) Må Norge kutte utslippene med 50 prosent i ikke-kvotepliktig sektor?

Fischer legger til grunn at det er en fundamental forskjell på utslippskutt innenfor og utenfor kvotesystemet. Solberg-regjeringens klimamelding var en plan for å kutte de ikke-kvotepliktige utslippene med minst 45 prosent innen 2030, sammenlignet med 2005. Som en følge av EUs «Fit for 55»-pakke som ble lagt fram i juli, vil Norges mål bli skjerpet til 50 prosent. Derfor er vi, ifølge Fischer, «forpliktet til å gjennomføre nasjonal politikk for å halvere utslippene i Norge».

Men dette er heller ikke riktig. Og det er hovedsakelig to grunner til at utslippsmålet for ikke-kvotepliktig sektor ikke gir en konkret forpliktelse til nasjonale utslippskutt.

Den første er at Solberg-regjeringen allerede har sikret seg «kvoter på bok» som kan brukes istedenfor nasjonale kutt. EUs regelverk for ikke-kvotepliktige utslipp er regulert i det som kalles Innsatsfordelingen. Under Innsatsfordelingen hadde noen land muligheten til å konvertere kvoter fra kvotesystemet for å øke det nasjonale utslippsbudsjettet for de ikke-kvotepliktige sektorene. Land som ville øke sitt budsjett, måtte melde dette til EU-kommisjonen innen utgangen av 2019, noe daværende klimaminister Ola Elvestuen gjorde på vegne av Norge. Solberg-regjeringen har altså sikret Norge en buffer på 5,8 Mt som kan brukes hvis det blir for vanskelig å klare utslippskuttene gjennom nasjonal politikk.

I tillegg er det ingen begrensninger på mulighetene til å kjøpe kvoter eller utslippsrettigheter fra andre EU-land. Selv med skjerpede klimamål på EU-nivå er det trolig flere land som vil ha kvoter til overs. Og for Europas rikeste land vil det alltid være billigere å kjøpe kvoter fra andre enn å kutte egne utslipp.

3) Når skal Norge være klimanøytralt?

Et interessant poeng i Fischers innlegg er at Hurdalplattformens nye mål om at Norge skal ha netto nullutslipp i 2050 ikke nødvendigvis innebærer en skjerping av eksisterende mål.

I klimaloven er det allerede lovfestet at utslippene skal kuttes med 90–95 prosent innen 2050. Når opptak i skog regnes inn, tilsier det at Norge trolig vi oppnå netto null i god tid før 2050. I tillegg har Norge allerede et mål om å være klimanøytralt i 2030. Det finnes imidlertid ingen klar definisjon av hvordan denne klimanøytraliteten skal oppnås. Skal det skje gjennom kvotekjøp eller ved at nasjonale utslipp og opptak av klimagasser går i null?

Den kommende klimameldingen bør avklare både hvordan målene om karbonnøytralitet i 2030 og netto null i 2050 skal innfris. Så lenge det er uklarhet rundt disse målene, vet vi heller ikke om det er økt karbonbinding i skog og arealer, teknologier for negative utslipp eller et troverdig internasjonalt kvotemarked som skal bidra til at målene kan innfris.

Ambisiøse mål krever ambisiøs politikk

I tillegg til at Fischer mener at Støre-regjeringens klimamål er meningsløse og/eller ikke hever ambisjonsnivået, tviler han også på at de kan innfris. Det gjelder særlig målet om å kutte de samlede utslippene med 55 prosent innen 2030, som Fischer mener «ikke er gjennomførbart innenfor rimelighetens grenser».

Da kan det være greit å minne om at målet er akkurat det samme som Venstres landsmøte vedtok i april: «Vi vil redusere klimagassutslippene med minst 55 prosent innen 2030, sammenlignet med 1990, og planlegge for å nå målet med nasjonale tiltak».

Fischers harselering med Hurdalsplattformen kunne altså like gjerne vært rettet mot Venstres partiprogram.

Men både Venstre og Støre-regjeringen har skjønt et poeng som Fischer overser. Alle land må skjerpe sine klimamål, og ikke minst politikken for å nå dem, for å innfri Paris-avtalen. På klimatoppmøtet i Glasgow er det en hovedprioritering for Norge å holde liv i 1,5-gradersmålet. Da er et utslippskutt på 55 prosent innen 2030 i nedre grense av det som kan regnes som et rimelig bidrag fra norsk side.

Heldigvis er det fortsatt åtte år til 2030. Og det er fortsatt lov å håpe at et flertall på Stortinget klarer å samle seg bak en politikk som setter Norge på en troverdig kurs mot å innfri både nasjonale klimamål og våre internasjonale forpliktelser.

I mellomtiden bør vi først og fremst måle politikere på hva de gjør, ikke hva de sier. For nå trenger vi et skikkelig taktskifte i klimapolitikken. Hvis ikke, er verken målene fra Hurdal eller Granavolden verdt papiret de er skrevet på.