Til slutt bør det også nevnes at utslippene fra maritim sektor vil bli inkludert i kvotesystemet fra 2023, mens EU-kommisjonen har foreslått å opprette et separat kvotesystem for utslippene fra veitransport og bygg fra 2026. Når vi nærmer oss 2030, vil altså de aller fleste utslippskilder være omfattet av felles kvotesystem på europeisk nivå. Da blir det en klimapolitisk abdikasjon hvis nasjonale virkemidler bare skal brukes når det fører til teknologiutvikling eller arbeidsplasser.

2) Må Norge kutte utslippene med 50 prosent i ikke-kvotepliktig sektor?

Fischer legger til grunn at det er en fundamental forskjell på utslippskutt innenfor og utenfor kvotesystemet. Solberg-regjeringens klimamelding var en plan for å kutte de ikke-kvotepliktige utslippene med minst 45 prosent innen 2030, sammenlignet med 2005. Som en følge av EUs «Fit for 55»-pakke som ble lagt fram i juli, vil Norges mål bli skjerpet til 50 prosent. Derfor er vi, ifølge Fischer, «forpliktet til å gjennomføre nasjonal politikk for å halvere utslippene i Norge».

Men dette er heller ikke riktig. Og det er hovedsakelig to grunner til at utslippsmålet for ikke-kvotepliktig sektor ikke gir en konkret forpliktelse til nasjonale utslippskutt.

Den første er at Solberg-regjeringen allerede har sikret seg «kvoter på bok» som kan brukes istedenfor nasjonale kutt. EUs regelverk for ikke-kvotepliktige utslipp er regulert i det som kalles Innsatsfordelingen. Under Innsatsfordelingen hadde noen land muligheten til å konvertere kvoter fra kvotesystemet for å øke det nasjonale utslippsbudsjettet for de ikke-kvotepliktige sektorene. Land som ville øke sitt budsjett, måtte melde dette til EU-kommisjonen innen utgangen av 2019, noe daværende klimaminister Ola Elvestuen gjorde på vegne av Norge. Solberg-regjeringen har altså sikret Norge en buffer på 5,8 Mt som kan brukes hvis det blir for vanskelig å klare utslippskuttene gjennom nasjonal politikk.

I tillegg er det ingen begrensninger på mulighetene til å kjøpe kvoter eller utslippsrettigheter fra andre EU-land. Selv med skjerpede klimamål på EU-nivå er det trolig flere land som vil ha kvoter til overs. Og for Europas rikeste land vil det alltid være billigere å kjøpe kvoter fra andre enn å kutte egne utslipp.

3) Når skal Norge være klimanøytralt?

Et interessant poeng i Fischers innlegg er at Hurdalplattformens nye mål om at Norge skal ha netto nullutslipp i 2050 ikke nødvendigvis innebærer en skjerping av eksisterende mål.

I klimaloven er det allerede lovfestet at utslippene skal kuttes med 90–95 prosent innen 2050. Når opptak i skog regnes inn, tilsier det at Norge trolig vi oppnå netto null i god tid før 2050. I tillegg har Norge allerede et mål om å være klimanøytralt i 2030. Det finnes imidlertid ingen klar definisjon av hvordan denne klimanøytraliteten skal oppnås. Skal det skje gjennom kvotekjøp eller ved at nasjonale utslipp og opptak av klimagasser går i null?

Den kommende klimameldingen bør avklare både hvordan målene om karbonnøytralitet i 2030 og netto null i 2050 skal innfris. Så lenge det er uklarhet rundt disse målene, vet vi heller ikke om det er økt karbonbinding i skog og arealer, teknologier for negative utslipp eller et troverdig internasjonalt kvotemarked som skal bidra til at målene kan innfris.

Ambisiøse mål krever ambisiøs politikk

I tillegg til at Fischer mener at Støre-regjeringens klimamål er meningsløse og/eller ikke hever ambisjonsnivået, tviler han også på at de kan innfris. Det gjelder særlig målet om å kutte de samlede utslippene med 55 prosent innen 2030, som Fischer mener «ikke er gjennomførbart innenfor rimelighetens grenser».

Da kan det være greit å minne om at målet er akkurat det samme som Venstres landsmøte vedtok i april: «Vi vil redusere klimagassutslippene med minst 55 prosent innen 2030, sammenlignet med 1990, og planlegge for å nå målet med nasjonale tiltak».

Fischers harselering med Hurdalsplattformen kunne altså like gjerne vært rettet mot Venstres partiprogram.

Men både Venstre og Støre-regjeringen har skjønt et poeng som Fischer overser. Alle land må skjerpe sine klimamål, og ikke minst politikken for å nå dem, for å innfri Paris-avtalen. På klimatoppmøtet i Glasgow er det en hovedprioritering for Norge å holde liv i 1,5-gradersmålet. Da er et utslippskutt på 55 prosent innen 2030 i nedre grense av det som kan regnes som et rimelig bidrag fra norsk side.

Heldigvis er det fortsatt åtte år til 2030. Og det er fortsatt lov å håpe at et flertall på Stortinget klarer å samle seg bak en politikk som setter Norge på en troverdig kurs mot å innfri både nasjonale klimamål og våre internasjonale forpliktelser.

I mellomtiden bør vi først og fremst måle politikere på hva de gjør, ikke hva de sier. For nå trenger vi et skikkelig taktskifte i klimapolitikken. Hvis ikke, er verken målene fra Hurdal eller Granavolden verdt papiret de er skrevet på.