Stadig flere bedrifter ønsker å bli klimanøytrale. Men veien dit går ikke via klimakvoter. ZERO ønsker å invitere norske myndigheter, bedrifter og finansaktører til å utvikle et bedre alternativ.
Klimanøytralitet er i ferd med å bli en internasjonal trend. Kina skal bli karbonnøytralt i 2060Kinas mål er karbonnøytralitet. Det betyr trolig at det kun gjelder CO₂, ikke andre klimagasser. Målet er dermed noe lettere å innfri enn klimanøytralitet., mens EU, Sør-Korea og Japan har satt mål om klimanøytralitet i 2050.
Stadig flere selskap setter også fremtidige mål om klimanøytralitet, mens noen hevder at de allerede har en klimanøytral virksomhet. I Norge gjelder dette for eksempel hamburgerkjeden Max, energiselskapet Fjordkraft, klesprodusenten Stormberg og Norengros, Norges største leverandør av forbruksvarer til privat og offentlig sektor.
Disse selskapene, og andre bedrifter som har mål om klimanøytralitet, er som regel blant de mest ambisiøse når de gjelder miljøkrav til egen virksomhet. De gjør mye for å kutte egne utslipp, og mange stiller også strenge klimakrav til leverandører og samarbeidspartnere. Men for å bli klimanøytrale, må de bruke klimakvoter for å kompensere for de utslippene de ikke klarer å kutte selv. Da bruker de fleste bedriftene i Norge kvoter som er godkjent av FN eller kvoter fra EUs kvotesystem.
Jeg mener at begge alternativene er problematiske som direkte kompensasjon for egne utslipp.
Gigantoverskudd av FN-kvoter
Det finnes flere ulike klimakvoter i FN-systemet, men det klart største segmentet er kvoter fra den grønne utviklingsmekanismen (Clean Development Mechanism, CDM). Slike CDM-kvoter kommer fra konkrete klimaprosjekt i utviklingsland. Prosjektene er utviklet i tråd med forhåndsdefinerte standarder, og de er alltid godkjent og verifisert både av FN, nasjonale myndigheter og en uavhengig tredjepart.
Et CDM-prosjekt kan for eksempel være bygging av en vindpark eller oppsamling av metan fra avfallsanlegg. Klimaeffekten av prosjektet beregnes i tråd med FNs metodikk. Eieren av prosjektet får tildelt en klimakvote for hvert tonn CO₂ som kuttes over prosjektets definerte levetid. Disse kvotene kan så selges til selskap eller land, som kan bruke dem for å innfri sine klimamål.
Dette systemet har eksistert i nesten 20 år, og klimaeffekten av mekanismen har vært under kontinuerlig diskusjon. Jeg er blant dem som mener at CDM-mekanismen har fungert rimelig bra. Den har mobilisert både privat og statlig kapital til klimatiltak i utviklingsland. Det er udiskutabelt at den har utløst mange gode prosjekter, som både har gitt reelle klimakutt og ofte hatt positive lokale effekter. Totalt har over 8000 prosjekter blitt registrert gjennom CDM-mekanismen, og disse er estimert til å gi klimakutt på nesten 5 milliarder tonn fra 2008 til 2020Hvis alle registrerte prosjekt skulle utstede kvoter i tråd med prosjektets potensiale, ville antallet CDM-kvoter blitt mye høyere, trolig opp mot 8 milliarder innen 2020..
Men CDM-mekanismen er også blitt et offer for sin egen suksess. Europeiske land og selskap har vært de største kjøperne, men EU har for lengst vedtatt at de skal nå sine klimamål gjennom egne kutt – ikke kvotekjøp. Dermed kollapset etterspørselen, og det er nå et overskudd på mange milliarder CDM-kvoter fra prosjekter som er realisert for flere år siden. Siden 2013 har børsprisen for slike kvoter vært under €0,5.
Norge og de fleste andre land ønsker å forby bruk av eksisterende CDM-kvoter for å innfri klimamål som er meldt inn under Paris-avtalen. Årsaken er enkel: Hvis dagens gigantoverskudd blir videreført etter 2020, vil det svekke klimaforpliktelsen i Paris-avtalen, fordi land kan bruke eksisterende kvoter istedenfor å gjennomføre nye tiltak for å kutte utslippene.
Tilsvarende logikk vil gjelde for norske selskap som vil bli klimanøytrale. Formelt sett kan de argumentere for at kjøp av FN-godkjente kvoter vil kompensere for egne utslipp. Men i realiteten risikerer de å kjøpe kvoter fra et gigantisk overskudd av eksisterende kvoter. Å kjøpe en CDM-kvote betyr altså ikke at man utløser et klimakutt som kan kompensere for egne utslipp. Det vil i de fleste tilfeller bety at man kjøper en kvote som ellers ikke vil bli brukt – og trolig kansellertDet er noen unntak fra denne regelen, særlig for såkalt sårbare prosjekt. Det er prosjekt som har operasjonelle kostnader, for eksempel å fange metan fra avfallsdeponi. Uten en løpende inntekt fra kvotesalg kan et slikt tiltak bli ulønnsomt, og metangassen vil bli sluppet ut i atmosfæren. Det er imidlertid en liten andel av CDM-prosjekter som har operasjonelle kostnader. De aller fleste prosjekter vil kun ha investeringskostnader. Det gjelder for eksempel bygging av fornybar energi. Når en vindpark først er bygget, vil den produsere fornybar energi når det blåser, helt uavhengig av om den kan selge CDM-kvoter eller ikke. under de nye reglene i Paris-avtalen. Dette gjelder også for kvoter med en særlig høy miljøintegritet, som for eksempel «Gold Standard» (se rapport fra det tyske miljødirektoratet).
Figur 1: Markedsbalansen for kvoter fra eksisterende CDM-prosjekt.
EU-kvoter er også problematisk
Hva så med EU-kvoter, kan de brukes av aktører som vil kompensere for egne utslipp gjennom kvotekjøp?
Etter flere reformer fungerer nå EUs kvotesystem godt, og det vil være et av de viktigste virkemidlene for å innfri ambisjonene i EUs grønne giv (European Green Deal). Det er et absolutt kvotetak for de sektorene som er omfattet av systemet. Kvotetaket senkes hvert år og vil med dagens regler komme til null noen år etter 2050. Det er også innført mekanismer for å fjerne kvoteoverskuddet som oppsto i etterkant av finanskrisen i 2009.
Hvis private aktører kjøper og sletter EU-kvoter, vil det bli færre kvoter igjen for de selskapene som er inkludert i systemet. De vil dermed bli tvunget til å kutte sine utslipp raskere enn de ellers ville gjort. Klimaeffekten blir tilnærmet 1:1, så i teorien vil EU-kvoter være godt egnet for aktører som ønsker å kompensere for egne utslipp gjennom kvotekjøp.
Men dette er likevel ikke en løsning som kan brukes i stor skala. For hva vil skje dersom store selskap, finansinstitusjoner eller private investorer kjøper EU-kvoter i et volum som gir rask økning i kvoteprisen? Da vil det umiddelbart bli politisk press for å utstede flere kvoter. EUs kvotesystem er jo et system som er designet for å gi utslippskutt i de sektorene som er omfattet av systemet. Kvotetaket og reglene for tildeling av kvoter til bedriftene er politisk bestemt og tilpasset de sektorene som faktisk er inkludert i systemet. Hvis storskala «buy and burn» skulle føre til en ubalanse i systemet, er det all grunn til å tro at EUs politikere vil gjøre justeringer for å korrigere for dette.
EU-kommisjonen har også gitt klart uttrykk for at det ikke er ønskelig at eksterne aktører bruker systemet til klimakompensasjon, særlig nå som det endelig fungerer etter intensjonen.
Kjøp av klimakvoter fra EU bør derfor ikke være en generell anbefaling til alle selskap som ønsker å kompensere for egne utslipp.
Klimafinansiering uten kvoter
Det viktigste for bedrifter som ønsker å bli klimanøytrale, vil alltid være å kutte egne utslipp og å stille strenge klimakrav til samarbeidspartnere og leverandører. I tillegg må selskapene ha en troverdig strategi og tidsplan for når de kan oppnå nullutslipp. Det er også veldig positivt at mange bedrifter ønsker å bidra til klimakutt utenfor egen virksomhet, men da må innsatsen innrettes slik at den faktisk vil ha en reell klimaeffekt.
ZERO ønsker derfor å invitere norske selskap, finansinstitusjoner og myndigheter til å utvikle og velge gode alternativer til kjøp av klimakvoter.
ZERO mener virksomheter som ønsker å bidra til utslippskutt utenfor egen virksomhet, bør kanalisere kapital til investeringer i klimaløsninger som faktisk bidrar til å utløse nye utslippsreduksjoner. Et slikt initiativ kan være å investere i ny, fornybar energi, særlig i vekstøkonomier hvor det fortsatt bygges mye kullkraft, og hvor kapitalbehovet er størst.
For å senke terskelen for slike investeringer for norske virksomheter, kan løsningen være å etablere et offentlig-privat investeringsfond som spesialiserer seg på å investere i og gi lån til prosjekter for fornybar energi i utviklingsland. Satsingen kan ta utgangspunkt i statlige investeringer og eksisterende institusjoner, som Norfund.
Poenget er at det bør etableres en åpen modell hvor bedrifter kan bidra med «crowdfunding» til nye prosjekter med høy klimaeffekt. Målet vil altså være å gjøre det mulig for norske selskap å investere i nye prosjekt som utløser nye klimakutt – og droppe kjøp av eksisterende kvoter med usikker klimaeffekt.
I første omgang vil dette ikke være en ordning hvor investeringer kan omregnes direkte til tonn CO₂-kutt, som deretter kan brukes til å kompensere for egne utslipp. På lengre sikt kan det være aktuelt å regne om investeringene til faktiske klimakutt, som igjen kan inkluderes i selskapenes klimaregnskap. Dette bør også ses i sammenheng med utviklingen internasjonalt, blant annet de nye mekanismene som utvikles under Paris-avtalen og ulike modeller i markedet for klimakvoter utenfor FN-systemet («frivillige kvoter»). Men foreløpig er bruk av kvoter eller ulike kreditter som direkte kompensasjon av egne utslipp et svært problematisk konsept.
Utfordringen er derfor å utvikle et bedre alternativ enn dagens kvoter for selskap som ønsker å investere i konkrete prosjekter for klimakutt utenfor egen virksomhet. ZERO håper norske myndigheter, organisasjoner og finansinstitusjoner ønsker å bidra til et slikt initiativ.
