Melkøya-kaos om klimakutt i kvotepliktig sektor
Det kan være mange innvendinger mot elektrifisering av Melkøya – at det ikke reduserer klimagassutslipp, bør ikke være en av dem, skriver Hæge Fjellheim.
Striden om elektrifisering av Equinors LNG-anlegg på Melkøya er blitt valgkampsak. (Foto: Ole Berg-Rusten / NTB)
At kutt av utslipp i kvotepliktig sektor ikke har klimaeffekt, er en seiglivet myte – som nå dras inn i debatten om elektrifisering av Melkøya.
Tesen er at dersom man kutter utslipp i sektorer i Norge som er omfattet av EUs kvotesystem – her til lands i hovedsak utslipp fra olje- og gass-industrien offshore og landbasert industri – vil dette gi rom for mer utslipp et annet sted i Europa. Vi kaster altså bort penger på dyre nasjonale tiltak som uansett ikke har noen klimaeffekt.
Men sånn er det jo ikke.
Dyrt, men lurt
Som hovedvirkemiddel i EUs klimapolitikk skal kvotesystemet bidra til at klimamålet om å kutte utslipp med minst 55 prosent i forhold til 1990-nivået innen 2030, nås. Dette betyr at utslippene i sektorene som er omfattet av systemet – energiproduksjon, kraftkrevende industri, luftfart og snart også skipsfart – skal være 62 prosent lavere i 2030 enn i 2005.
Kravet gjelder for EU som helhet, og det er ikke satt mål for enkeltland. Tvert imot; tiltakene skal utløses der de koster minst. Det er den reelle og forventede kvoteprisen som styrer hvor dette skjer.
Noen utslippskutt er umiddelbare – kvoteprisen kan bidra til at det blir lønnsomt å produsere energi fra gass i stedet for kull. Andre tar mer tid. Forventninger om høy kvotepris fremover gjør investeringer i grønn teknologiutvikling og implementering av omfattende industrielle tiltak som reduserer utslipp, lønnsomme på sikt.
Utslippskutt på Melkøya er ikke påkrevd som følge av Equinors kvoteplikt. Men industri som ønsker å overleve i Europa, snur nå alle steiner for å finne løsninger som gir lavere utslipp fram mot 2030 og etterpå. Ikke på grunn av dagens kvotepris på rundt 90 euro per tonn CO₂ – riktignok en tidobling på fem år, men ikke nødvendigvis tilstrekkelig til å gjøre dyre klimatiltak i industrien lønnsomme. Ennå.
For kvotetaket – antallet kvoter eller utslippsretter som utstedes – synker kraftig år for år. Det blir stadig mindre rom for utslipp. Med regelverket som nylig ble vedtatt for å nå 55 prosent-målet, blir det svært stramt mot 2030, og siste kvote deles ut i 2039. I 2040 skal utslippene i kvotepliktig sektor være netto null.
Klimakutt over hele linja
Vissheten om at kvotetaket går i null, tilsier at utslippene må ned i alle sektorer og i alle land, og at takten må opp. Sagt på en annen måte: Hvis ikke nå – når? Hvis ikke her – hvor?
I tillegg har en mekanisme som ble innført i 2019 for å bidra til et mer balansert kvotesystem, fortsatt en viktig rolle å spille. Mekanismen virker gjennom at overskuddskvoter i markedet holdes tilbake i en reserve. Fra i år av trådte et tilleggselement i kraft: Kvotene i reserven skal etter hvert slettes for godt.
Et berg av overskuddskvoter, tilsvarende to års utslipp fra kvotepliktig sektor, ble i mai i år annullert. Dette innebærer en ytterligere innstramming av klimaambisjonsnivået.
En andel av kvotene som «frigjøres» ved at Melkøya elektrifiseres, vil altså suges opp av reserven – og blir i første omgang utilgjengelig for bruk av andre aktører i kvotemarkedet, og etter hvert også fjernet for godt. Tesen om at kvotene som frigjøres ved at Melkøya ikke trenger dem, kan øke utslipp eller utsette klimatiltak ellers i Europa, er i beste fall en teoretisk mulighet.
Gode råd er dyre i klimapolitikken. Men investeringer i dyre tiltak i kvotepliktig sektor, over nivået på dagens kvotepris, er ikke nødvendigvis dårlige. En massiv omstilling med utslippskutt i alle sektorer er tvert om både nødvendig for å nå EUs lovbestemte klimamål som Norge har sluttet seg til, og lønnsomme i lys av hva det vil koste å forurense når antallet klimakvoter skrumper inn.
Det kan være mange innvendinger mot elektrifisering av Melkøya – at det ikke reduserer klimagassutslipp, bør ikke være en av dem.
