Norsk sokkel må elektrifiseres med havvind

Elektrifisering av sokkelen må til, men kan bidra til kraftunderskudd som fortrenger grønn industri. En mye raskere utbygging av havvind er trolig eneste løsning på floken, skriver Stig Schjølset og Jon Evang i Zero.

Hywind Tampen skal levere fornybar kraft fra havvind til oljeinstallasjoner. Her er en del av anlegget under tauing fra Aker Solutions Stord. (Foto: Jan Arne Wold, Equinor).

Under Paris-avtalen har Norge forpliktet seg til å redusere utslippene med minst 50-55 prosent innen 2030, sammenlignet med 1990. Målet skal gjennomføres i samarbeid med EU, og det er ikke spesifisert hvor stor andel av kuttene som skal tas i Norge. Dermed kan målet innfris uten elektrifisering av sokkelen – eller andre klimakutt i Norge for den del.

Samtidig blir det umulig å innfri målene i Paris-avtalen hvis for mange land ønsker å kjøpe utslippskutt av andre framfor å redusere egne utslipp. For å begrense oppvarmingen til 1,5 grader, slik Norge har vært en sterk pådriver for i klimaforhandlingene, er vi helt avhengig av svært raske utslippskutt i årene fram mot 2030. Også i land hvor den jobben er vanskelig.

I Hurdalsplattformen har derfor Støre-regjeringen satt et mål om at Norges utslipp skal kuttes med minst 55 prosent innen 2030. Ettersom SV, Venstre, KrF og MDG har (minst) like ambisiøse mål for norske utslippskutt, er det et stort flertall på Stortinget som støtter Støre-regjeringens mål.

Dette målet vil det være umulig å nå uten en svært omfattende elektrifisering av sokkelen de neste årene (gitt at aktivitetsnivået i petroleumsnæringen ikke reduseres dramatisk).

Elektrifisering av sokkelen: Symbolsk eller reell klimaeffekt?

En av de vanligste innvendingene mot elektrifisering av sokkelen er at det bare er et symbolsk tiltak som ikke gir reelle utslippskutt på europeisk nivå.

Den mest banale varianten av dette argumentet er at gassen som ikke blir brent på en elektrifisert plattform, bare blir brukt av noen andre i stedet. Og da kommer jo utslippene uansett. Men slik er det med alle klimatiltak. Når vi bruker elbiler i Norge, vil vi frigjøre bensin og diesel som andre kan bruke. Når et tysk kullkraftverk stenges, kan andre kjøpe kullet som ikke brennes i Tyskland. Men all klimapolitikk handler i sin enkleste form om å slutte å bruke fossil energi, selv om det på kort sikt betyr at andre brukere får tilgang til olje, gass eller kull som fases ut.

En annen variant av argumentet er at utslippsreduksjonen på sokkelen blir nullet ut av kvotesystemet i EU. Logikken er da at utslippskuttene innenfor kvotesystemet er gitt på EU-nivå, slik at større kutt i Norge bare vil føre til økte utslipp fra andre virksomheter innenfor systemet. Men denne argumentasjonen er basert på et statisk syn på kvotesystemet – og klimapolitikken mer generelt. Den tar ikke hensyn til at EU har innført en mekanisme som gjør at "ekstra utslippskutt" kan gi permanente reduksjoner gjennom sletting av kvoter. Jo raskere utslippene reduseres, jo flere kvoter vil bli slettet.

Mot kraftunderskudd i Sør-Norge

Hvis vi ser på klimapolitikken isolert, er det altså svært gode grunner til å fortsette elektrifiseringen av sokkel med kraft fra land.

Men Statnett anslår nå at Sør-Norge er på vei mot et kraftunderskudd allerede i 2026. Antallet nye store strømbrukere som ønsker å knytte seg til nettet, har økt kraftig de siste årene. I 2016 registrerte Statnett fem nye nettilknytninger, mens de i 2021 mottok 140 søknader. Dette er isolert sett positivt, for mange av søknadene er knyttet til etablering av ny industri. Men nettselskapene har ingen prioriteringskriterier eller tidsfrister, noe som i praksis betyr at ledig nettkapasitet gis til de som søker først. Dermed kan elektrifisering av sokkelen fortrenge etablering av ny industri på land.

Det er en uholdbar situasjon. Selv om elektrifisering er et viktig klimatiltak, kan det ikke fortrenge ny grønn industri, som både kan kutte utslipp og bidra til å utvikle de løsningene vi trenger i nullutslippssamfunnet.

Dette er en av problemstillingen som skal drøftes i Strømnettutvalget, som ble satt ned i oktober 2021. Utvalget ledes av Enova-direktør Nils Kristian Nakstad, og skal levere sine anbefalinger i juni. Dette utvalget må levere konkrete forslag til hvordan vi skal håndtere køen av nettilknytninger. En tydelig anbefaling bør være at elektrifisering av sokkelen ikke skal fortrenge utslippskutt i andre sektorer eller etablering av ny industri på land.

Havvind kan løse floken

Hvis landbasert industri gis forrang ved nettilknytning, vil det trolig bety at Stortingets vedtak om å halvere utslippene fra norsk sokkel innen 2030 ikke kan innfris med kraft fra land.

ZERO foreslår derfor at myndighetene går gjennom alle elektrifiseringsprosjekter i dialog med operatørene og bransjeorganisasjonen Norsk olje og gass, med mål om at all elektrifisering av petroleumsvirksomheten etter 2025 skal skje med havvind.

Operatører av felt som ikke allerede har vedtatt elektrifisering med landstrøm, må pålegges å utrede kraftforsyning fra havvind på sokkelen. Hywind Tampen, som skal stå ferdig i 2023, har vist at det er mulig å bruke elektrifisering av sokkelen som brekkstang for flytende havvind. Prosjektet er hjemlet i petroleumsloven, som del av kraftbehovet til feltene Snorre og Gullfaks. Grepet kan gjentas, med den forskjell at alle som ønsker å bygge ut flytende havvind, kan konkurrere om å levere løsninger til de ulike feltene. Videre er bærekraftskrav en forutsetning, samt god dialog og avklaringer med andre havbruksinteresser, særlig fiskeri.

Én interessant løsning er foreslått avOdfjell Ocean Wind. De vil løse kraftbehov offshore med hybride, flytende og flyttbare havvindturbiner, som kan kutte utslippene med 60-70 prosent. Ifølge dem kan de første turbinene leveres allerede i 2024, og det finnes kapasitet til å skalere opp produksjonen dersom operatørene i aktuelle lisenser bestiller havvindkapasitet. Etter hvert som olje- og gassfeltene fases ut, kan havvindturbinene flyttes til permanente vindparker.

Et foreløpig anslag for behov kan være 2 GW havvind, som vil gi en årsproduksjon på rundt 10 TWh. Vi må bruke elektrifisering av petroleumssektoren som et springbrett for teknologiutvikling og skalering av flytende havvind, i tillegg til andre løsninger som hydrogen og karbonfangst og -lagring (CCS).

Hvis prosjektene ikke lar seg realisere gjennom kostpris for kraft, CO-avgift og kvotepris, bør regjeringen enten vurdere en omstillingsavgift for petroleumssektoren, eller sette deler av økningen i CO₂-avgift inn i et fond, som kan pløyes tilbake til elektrifiseringsprosjekter.

Det kan også vurderes om en ordning med elsertifikater kan være et egnet virkemiddel for direkte elektrifisering med havvind. Det kan bidra til å fordele risiko og kostnader mellom operatørene, ved at man setter et samlet mål for hvor stor andel av kraften til petroleumssektoren som skal komme fra havvind. En slik markedsbasert ordning vil kunne bidra til en raskere realisering av de beste prosjektene, fordi operatører uten egne havvindprosjekt vil bidra til finansieringen gjennom kjøp av elsertifikatene.

Det finnes altså en rekke mulige virkemidler som kan brukes for å koble elektrifisering av sokkelen til utbygging av havvind. Den historisk gode lønnsomheten vi nå har i olje- og gassvirksomheten, gir en unik mulighet til å forsere utbyggingen av havvind, noe som samtidig vil styrke vår industrielle posisjon i et raskt voksende marked. Det vil øke kostnaden ved elektrifiseringen og gjøre den mer teknisk krevende, men også dempe konflikten om knappe kraftressurser på land.

Da går elektrifisering av plattformer fra å være en kraftkonkurrent til å bli en katalysator for grønn industri.