Nettonull utslipp innen 2050 er i ferd med å etablere seg som standarden ansvarlige land og selskaper styrer mot. Et mindre ambisiøst mål er rett og slett ikke forenlig med målene i Parisavtalen.

Men skipsfarten er på kollisjonskurs med klimamålene. FNs internasjonale sjøfartsorganisasjon (IMO) vedtok i 2018 en ambisjon om å halvere utslippene innen 2050, sammenliknet med rekord-utslippsåret 2008. Selv denne ambisjonen er skipsfarten langt unna å nå. IMOs fjerde klimagasstudie viser at skipsfartens utslipp kan øke fra rundt 1 milliard tonn CO₂ i dag til opp mot 1,5 milliarder tonn CO₂ i 2050.

Skipsfartens største klimaproblem er på landsiden

Skipsfarten er en av de vanskelige sektorene å avkarbonisere. Alle store skip som går i internasjonal handelstrafikk, er bygget for å gå på fossilt drivstoff. Fossilt drivstoff er også det eneste drivstoffet som er tilgjengelig.

Det er en svær operasjon å gjennomføre et grønt skifte i skipsfarten. Det trengs store volum utslippsfritt eller klimanøytralt drivstoff.

Hvis vi skal vente på at skipene begynner å etterspørre alternative drivstoffer, kan det ta flere tiår før etterspørselen og produksjonen kommer opp i tilstrekkelig volum.

Opprinnelsesgarantier, som premierer grønne drivstoffer, kan gjøre ventetiden og overgangsfasen kortere.

Garanti for grønn opprinnelse

Vi kjenner opprinnelsesgarantier fra strømmarkedet. Produsenter av fornybar strøm får en ekstra inntekt ved å selge opprinnelsesgarantier tilsvarende den mengden fornybar strøm de produserer. Kjøpere av opprinnelsesgarantier får en dokumentasjon på at det produseres like mye fornybar strøm som den mengden strøm de henter ut fra strømnettet. Det er ikke alle som liker dette markedet, men det gir mening fordi man i et såkalt masket strømnett – der produksjonen kommer fra ulike produksjonskilder – ikke kan skille mellom strøm som er produsert fra fossil energi og strøm fra vann, vind og sol.

Grønt drivstoff er et fysisk produkt som kan være lettere å skille fra det fossile drivstoffet i teorien, men ikke nødvendigvis i praksis. For at en kjøper av sjøtransport skal kunne velge fysisk grønn transport, må drivstoffet være tilgjengelig i havnene som varene skal fraktes mellom. Hvis et skip frakter varer for flere kunder og bruker et blandingsdrivstoff som for eksempel er 20 prosent karbonfritt, kan man ikke si hvilke varer som fysisk fraktes på karbonfritt drivstoff og hvilke som fraktes med fossilt drivstoff.

Finansielt marked legger til rette for et fysisk marked