Det er med god grunn at NHO-sjef Ole Erik Almlid maner til klimapanikk på NHO-konferansen. Mens Danmark, Finland, Sverige, Tyskland og Storbritannia er i full gang med å kutte utslipp og skape grønne arbeidsplasser, henger Norge bakpå. Det viser en rapport bestilt av NHO.

Først og fremst er den manglende norske klimapolitikken katastrofal for unge mennesker som vil oppleve stadig mer farlig ekstremvær og ustabilitet i livene sine. Det er også et problem for den norske økonomien og den gjengse arbeidstaker om vi ikke får være med på industriutviklingen.

Hva kan være grunnen til det, mon tro? Det er ikke så veldig mystisk. Siden 1990 har utslipp fra olje- og gassbransjen i Norge økt dramatisk.

Det er heller ikke vanskelig å forstå hvorfor Norge henger bakpå i utviklingen av grønne næringer. Det er fordi vi har en oljebransje som har fått lov til å støvsuge landet for strøm, kapital og arbeidskraft. Dette er ikke veldig kontroversielt. Man trenger bare lytte til en rapport bestilt av NHO (og LO) selv: «Fortsatt … høy aktivitet på sokkelen vil bremse utviklingen, mens en nedgang vil kunne øke tilgang på kompetent arbeidskraft som kan bidra i utvikling av nye bransjer».

Rapportens funn er i tråd med norsk forskning på temaet, som viser at grønn aktivitet øker når det går dårlig i olja, og synker når det går godt. Det så vi både under finanskrisen i 2009 og ved oljeprisfallet i 2015 og 2016.

Akkurat nå er norsk oljebransje inne i en periode med skyhøye investeringer – et resultat av oljeskattepakken som NHO lobbet frem i mars 2020. Skattepakken førte til at flere olje- og gassfelt ble godkjent i 2023 enn noe år tidligere. Det er dette som er forskjellen på Norge og landene Almlid mener lykkes i det grønne skiftet. Mens det danske, delvis statseide energiselskapet Ørsted nylig investerte tungt i den gigantiske havvindparken Hornsea 3 i Storbritannia, er vårt energiselskap, Equinor, travelt opptatt med å bygge oljeplattformer i Nordsjøen og skyte seismikk i Argentina.

Den rådende oljepolitikken med «utvikling, ikke avvikling» er den viktigste grunnen til at Norge ikke klarer å kutte utslipp, og ifølge NHOs egne analyser er det også en viktig grunn til at grønn industriutvikling ikke skyter fart i Norge. Når VGs journalist spør om ikke det er på tide å slutte å lete etter olje og gass, svarer Almlid at Norge burde satse på såkalt blått hydrogen, altså hydrogen produsert med gass med karbonfangst og -lagring. En rapport fra i fjor høst konkluderte dog med at blått hydrogen verken er rent eller lavkarbon og dermed ikke en reell løsning. Blått hydrogen viser seg heller ikke å være spesielt billig, og nylig trakk Equinor og Vår Energi seg fra et av de største norske prosjektene.

At NHO likevel snakker opp blått hydrogen, understreker dermed hovedgrunnen til at det går for sakte med det grønne skiftet: De mektigste institusjonene i landet nekter å ta et oppgjør med oljebransjen.

Det er skuffende at Almlids forståelse av alvoret i klimakrisen ikke fører til noe snev av selvgranskning av NHOs støtte til en fortsatt aggressiv politikk for å «utvikle, ikke avvikle» oljeindustrien.

Grønne subsidier som Almlid etterspør, kan være vel og bra. Men hovedårsaken til klimakrisen vi står i, er bruken av fossil energi. Verdens land anerkjente nettopp dette under klimatoppmøtet i Dubai. Det burde NHO også gjøre.