Equinor klarte heller ikke i 2023 å produsere så mye som 2 TWh fornybar kraft. I 2035 er målet at Equinor skal eie produksjon av mer enn 65 TWh. I tillegg skal 15-40 TWh komme fra CO₂-renset hydrogen og ammoniakk eller gasskraft med karbonfangst og -lagring (CCS).

Samtidig er det ingenting som tyder på at Equinor vil redusere produksjonen av olje og gass mot 2035. Den fornybare og CO₂-rensede produksjonen skal komme i tillegg, og slik ta ned det samlede klimaavtrykket av Equinors produksjon målt per enhet energi.

• Norsk klimastiftelse viste i denne rapporten hvordan Equinors omstilling ser ut med data fra 2022. Den vil bli supplert med relevante 2023-tall om kort tid.

Klimanyheten under Equinors kapitalmarkedsdag i London onsdag var at selskapet nå presenterer mål som strekker seg til 2035 og ikke bare til 2030. Den forlengede tidshorisonten viser et bilde der selskapet øker investeringene både innen fornybar energi og ulike former for CO₂-håndtert fossil energi og slik leverer helt andre volum om ti år enn i dag.

• Equinors produksjon av fornybar kraft økte fra 1,649 TWh i 2022 til 1,937 TWh i 2023. Veksten skyldes mer vind på land i Polen og Brasil. Equinor er altså fortsatt en svært liten kraftprodusent, men mer kommer på luften. I 2024 forventes en dobling.
• I 2035 er målet over 65 TWh – altså mer enn 30-gangeren produksjonen i 2023. Havvind er fortsatt det største, men av presentasjonen ser det ut til at selskapet vil dreie i retning av mer vind på land, solenergi og lagring (batterier). Her er det flere prosjekter å velge mellom enn innen havvind og derfor mulighet til raskere vekst.
• CO₂-lagret «Northern Lights» som snart kan åpnes har plass til å lagre to millioner tonn CO₂ i året.
• I 2035 er målet å kunne lagre 30-50 millioner tonn CO₂ årlig, altså 15-25 ganger så mye som nå. En slik vekstrate høres mye ut, men EU-kommisjonen viser til at uhyre sterk vekst i CO₂-lagring er nødvendig for å nå EU målene om 90 prosent kutt i 2040.
• I dag er produksjonen av blå hydrogen og ammoniakk, samt gasskraft med karbonfangst, neglisjerbar.
• I 2035 viser Equinor til at det kan produseres 15-40 TWh «decarbonised energy» – altså energiproduksjon basert på gass med ulike former for karbonfangst. Selskapet har en lang liste med ulike prosjekter rundt om i Europa, både på kontinentet og i Storbritannia. Hydrogen og ammoniakk som er renset for CO₂ kan brukes i forskjellige industriprosesser, mens gasskraft med CCS kan levere strøm til alminnelig forbruk. Det er også noen prosjekter med grønt hydrogen på denne listen.

Det har ofte vært pekt på at det er fordelingen mellom investeringer innen fossilt og fornybart som viser hvor Equinor er på vei. Her er det ikke så mye nytt fra Opedal nå. Selskapet viser til at fleksibiliteten er stor noen få år frem i tid. Det bare de aller nærmeste årene at investeringsvolumene er bundet opp. Andelen til fornybar energi og lavkarbonløsninger skal økes gradvis fra omkring 20 prosent i 2023 til mer enn 50 prosent i 2030. Sagt på en annen måte, vil Equinor i 2030 fortsatt plassere halvparten av sine årlige investeringsdollar i fossil energiproduksjon.

Selv om Equinors superprofitt som resultat av Putins krig mot Ukraina var lavere i 2023 enn i 2022, er gassprisene fortsatt mye høyere enn før krigen. Det betyr mer cash i Equinors kasse – og vesentlige høyere regninger for europeiske forbrukere enn den «gamle» normalen.

Når det gjelder prosjektene på den fossile siden av likningen er det stort sett investeringer knyttet til eksisterende felt Equinor viser til. Av nye felt som ikke har investeringsbeslutning, er det bare Bay du Nord utenfor Canada og Wisting i Barentshavet som står på Opedals liste. Wisting ble som kjent lagt på is høsten 2022, men Equinor har tydeligvis ikke gitt opp helt.

Den politiske diskusjonen om oljens fremtid i Norge handler i realiteten om det skal legges opp til storsatsinger i Barentshavet eller ikke. Nittitallsdrømmen om Barentshavet som en stor oljeprovins er fortsatt styrende for Arbeiderpartiets petroleumspolitikk, og i oljesektorens mektige embetsverk, enten de sitter i Energidepartementet eller i Sokkeldirektoratet.

Et nytt og langsiktig kompromiss om den norske petroleumspolitikken vil måtte bygge på at leting og videreutvikling begrenses til eksisterende felt, slik Klimaomstillingsutvalget i sin tid foreslo og som også er realiteten i forslagene fra Klimautvalget 2050. Hvis Equinor ville ta et ytterligere steg i grønn retning, kunne Anders Opedal omfavnet en slik linje og signalisert tydelig at leting i nye områder ikke er noe Equinor er interessert i. Da kunne de politiske myndighetene lettere trukket noen streker både geografisk og politisk som bringer den norske petroleumspolitikken i samsvar med Parisavtalens intensjoner.