Olje- og energiminister Terje Aasland kunne onsdag konstatere at det har blitt gjennomført en vellykket auksjon, selv om Equinor tapte budkampen mot delvis IKEA-eide Ventyr og Statkraft avsto fra hele konkurransen.

• Hør Energi og Klima-podkasten der Paretos Lars Ove Skorpen og Equinors Magnus Frantzen Eidsvold kommenterer resultatet.

Det er et paradoks at Ap-Sp-regjeringens modell for havvind har vist seg å legge til rette for utenlandsk eierskap, mens Trygve Slagsvold Vedum snakker på inn- og utpust om styrken ved nasjonalt eierskap, ikke minst til naturressursene.

Selskapene har konkurrert om hvor lavt ned de kan gå i strømpris før støtten fra staten skal slå inn. Resultatet ble 115 øre/kWh. Det er lavere enn man kanskje kunne frykte - gitt kostnadsveksten innen havvind de siste årene. Equinor tapte auksjonen fordi smertegrensen lå høyere enn dette. Equinor-aksjen steg på børsen da resultatet fra auksjonen ble kjent, så investorene må ha pustet lettet ut.

Men likevel er det nok betydelig skuffelse internt i selskapet. Equinor har store ambisjoner innen havvind, og det hadde nok hjulpet i den internasjonale konkurransen om man også kunne vise til at selskapet står i spiss for den første store kommersielle havvind-satsingen hjemme i Norge.

Hverken Statkraft eller konsortiet der de regionale kraftselskapene Eviny og Lyse deltok, la inn bud. Det blir altså ikke de store vannkraftbaserte selskapene som tar første steg ut i Nordsjøen. De klarte ikke å regne dette prosjektet hjem.

Både for Equinor og kraftselskapene hadde det nok vært lettere å se økonomi i prosjektet om det hadde vært koblet til et av landene på kontinentet eller til Storbritannia gjennom en såkalt hybridkabel. Men den løsningen var «giftig» for Senterpartiet og derfor ble det valgt en modell som bringer kraften i land enveis til Norge. Slik skulle nasjonale hensyn sikres og samtidig hindre at havvindprosjektet ble en mellomstasjon for eksport av vannkraft.

Men prisen for denne «norske modellen» ble altså at utbyggerselskapet ikke er et av våre store energiselskap, men et japansk-belgisk konsortium der man i blånene bakenfor kan skimte en blågul IKEA-logo. Det blir altså havvind i den norske delen av Nordsjøen, men ikke nasjonalt eierskap. I vannkraften har man som kjent vært opptatt av å holde eierskapet på norske hender, mens vindkraften på land i stor grad er i utenlandsk eie. Det ser ut til å være en ganske parallell historie her.

For skattebetalerne er det en fordel at prosjektet var attraktivt for andre enn de norske selskapene. Det betyr lavere subsidiebehov og at internasjonal kapital investeres her i landet. Frykten for at surret med vindkraftskatten skulle skremme bort investorer, ser i dette tilfellet ut til å være ubegrunnet.

Bak Ventyr står IKEA-selskapet Ingka og Jera, som er Japans største kraftselskap. IKEA-eide Ingka er en stor aktør innen fornybar energi og har ifølge selskapets hjemmeside planer om å investere 6,5 milliarder euro innen 2030. Selskapet eier ikke fossil energi eller kjernekraft, og understreker i sin forretningsplattform at virksomheten skal bidra til en bærekraftig fremtid.

Samarbeidet Ventyr har med NorSea kan gi betydelige ringvirkninger på land i Norge når utbyggingen skal skje. Å få en stor internasjonal aktør inn i den norske andedammen gir større mangfold og mer konkurranse.

Det er sannsynlig at Ventyr-konstellasjonen har lavere avkastningskrav enn Equinor, og det kan også tenkes at IKEA-selskapene kan bruke havvind-strømmen fra Sørlige Nordsjø til å oppnå fornybarmål som det er verdt å betale litt ekstra for. Men den skal uansett i land i Norge – trolig i Kvinesdal – og vil tilføre det norske kraftsystemet 6-7 nye TWh når det står ferdig. Dit er det et godt stykke.

Sørlige Nordsjø-prosjektet er første trinn i Norges satsing på havvind. Regjeringen har et hårete mål om 30 GW innen 2040. Neste konsesjonsrunde skal etter planen utlyses i 2025. Skal det bli til mer enn dette ene prosjektet bunnfast havvind, må kraftverkene kobles også mot andre land enn Norge. Havvind er dyrt og regningen havner før eller siden hos forbrukerne. Derfor er det nødvendig med samarbeid rundt Nordsjø-bassenget for å utnytte ressursene mest mulig effektivt.