NRKs kartlegging av naturtapet i Norge viser at det blir borte minst 79 kvadratmeter i minuttet og at det de siste fem årene er bygd ned 207 kvadratkilometer, noe som tilsvarer et område omtrent som halvparten av Oslo kommunes landareal. Det bygges ned natur i stor hastighet for å utvikle boliger og hytter, veier og kjøpesentra, ulike former for industri og næringsliv – og selvsagt kraftforsyning.

Vindkraften tilskrives gjerne langt mer av skylden for naturnedbygging enn den reelt sett har forårsaket, men er selvfølgelig også en del av den store likningen.

Utviklingen er godt synlig for de fleste av oss, og som NRK-reportasjen viser er det også fordeler i potten når det besluttes å legge nye arealer under asfalt og betong. Det ligger arbeidsplasser og økt velstand i sporene både etter hyttebygging og kjøpesentrene som legges inntil nye og store veianlegg. Det ene tar det andre, og hver utbygging er såpass godt begrunnet at lokale politikere og myndigheter sier ja takk. Men summen blir utålelig.

Hvor mange tusen mål er de siste tiårene asfaltert utenfor norske småbyer og tettsteder, og bebygd med kasseliknende butikk- og lagerlokaler og store parkeringsplasser?

Når NHO-sjef Ole Erik Almlid mener «situasjonen er desperat», så bør vi huske at nedbyggingen av natur er en medvirkende årsak til at Norge har kuttet langt mindre av utslippene enn mange av våre naboland. Norge har opplevd sterk økonomisk vekst de siste tiårene – noe som gjenspeiles i den store byggeaktiviteten.

Klimagassutslippene fra bygg- og anleggsaktivitet er omtrent dobbelt så høye nå som i 1990. Utslippene fra veitransporten er også vesentlig høyere enn for 30 år siden.

Satt på spissen er det alt NHO ønsker seg – flere og bredere veier, full fart i bygg- og anlegg, nye kjøpesentra og kontorbygg – som gjør at vi står der vi gjør. Det er kanskje verdt å minne om at Ole Erik Almlid også omtalte oljeskattepakken som et klimatiltak – et bidrag til det grønne skiftet.  

Å kutte utslipp i takt med klimamålene mot 2030 og 2050 er en formidabel oppgave, og det er altså ikke mulig å løse dette ved å fortsette i samme spor som før. Her er Klimautvalget 2050 forbilledlig klare. Vi må lete etter grep som reduserer det samlede ressursavtrykket i økonomien, enten det handler om areal, transport eller energi. Vi må slutte å sløse med alle slags ressurser.

Det er også viktig å huske at støtteordninger og subsidier til grønn industri ikke i seg selv vil gi klimakutt i Norge. Staten må selvsagt medvirke til omstillingen. Det trengs mer lederskap fra toppen. Men NHO bør med større intensitet se etter modeller som skyver regningen i andre retninger enn til skattebetalerne. Det er viktig at de store pengestrømmene innen klima- og energifeltet belyses fra kretser som vil det grønne skiftet godt – i motsetning til Sylvi Listhaug. Hennes kritikk er ellers ganske hul – det er bare noen uker siden hun ville sende ekstra statlige milliarder til lønnsomme industribedrifter gjennom CO2-kompensasjonsordningen.

Det er helt riktig som Ole Erik Almlid sier at det trengs mer fornybar energi for å kutte klimagassutslipp og sikre grunnlag for grønn industri. Investeringene i fornybar energi i Norge er nå på et svært lavt nivå og det er ingen tvil om at det trengs vesentlige mengder ny fornybar strøm i tiårene fremover. Investeringsplanene Statkraft presenterte mandag, er derfor gode nyheter, selv om Nikolai Astrup mener det er for smått. Det er fornuftig og riktig å oppgradere vannkraften slik at den er bedre tilpasset behovene i et system med mer vind- og solenergi. Da får vi mer ut av hver kubikkmeter vann som passerer turbinene.

Mye kan skje uten store og nye inngrep, men konkrete avveininger vil måtte gjøres i hvert enkelt utbyggingsprosjekt. Står inngrepene i forhold til fordelene vi oppnår? Hvordan kan utbygging skje på måter som får tilstrekkelig politisk aksept?

Interessant nok er oppgradering av vannkraften den langt største delen av Statkrafts planer, men mer vindkraft på land er også en del av pakken. Det kommer ikke til å bli lett.

For her nærmer vi oss en kjerne. Nedbyggingen av natur har en stor kostnad, men den reflekteres ikke når beslutninger tas. Det er ikke uten videre enkelt å sette en pris på hver kvadratkilometer som bygges ned, men uten langt større varsomhet enn vi har sett de siste årene blir summen av inngrep for stor. Vindkraft i områder med gode vindforhold medfører gjerne betydelige naturinngrep. Der inngrepene er mindre og kanskje mer akseptable, blir strømmen dyrere – og dermed mindre interessant for industrien NHO er opptatt av å tilgodese.

Men denne debatten kan ikke bare handle om vindkraft og ledninger. Det handler vel så mye om veier, kjøpesentre og næringsbygg, hyttefelt og industritomter. Balansen tilsier at vi må ta mer hensyn til naturen. Vi kan ikke fortsette å bygge (ned) landet på samme måte som NRKs reportasje viser at vi har holdt på de siste årene.