Havvind er dyrt. Og flytende havvind enda dyrere enn bunnfast. Samtidig er det sterkt og nær tverrpolitisk ønske om at Norge bygger ut flytende havvind. Derfor er det ikke så rart at aktører som vil bygge ut havvind, nå fremmer forslag som kan sikre finansiering av milliardprosjektene, slik de forteller om i E24.

I motsetning til hva Nettavisen vil ha det til, vil forslaget fra Deep Wind Offshore, Odfjell Oceanwind og Å Energi skåne husholdningene for regningen fra havvindsubsidiene. Regningen vil derimot bli sendt til oljeselskapene. Akkurat hvordan det kan løses, er det flere modeller for. Men de har et viktig fellestrekk: Oljefondet vil bli tilført litt mindre penger enn det ellers ville fått – fordi oljeselskapene må betale hva det egentlig koster å skaffe frem ny fornybar energi i store volum.

Oljeselskapene etterspør mye fornybar energi for å kunne elektrifisere plattformene. Det er i oljeselskapenes interesse – og ofte bedriftsøkonomisk lønnsomt – å elektrifisere operasjonene. Årsaken er høye og stigende CO₂-priser samt egne og pålagte klimamål. For eksempel er det et politisk vedtatt mål at utslippene fra oljesektoren skal halveres innen 2030, og Equinor har mål om 70 prosent utslippskutt til 2040.

For den norske oljesektoren er lave produksjonsutslipp en viktig del av næringens strev for et langt liv. Det er politisk dødfødt for Equinor og andre oljeselskaper å skulle elektrifisere alt de ønsker med kraft fra land. De må ta større ansvar for å produsere mer av kraften de trenger selv.  

Dette er også et spørsmål om nedbygging av natur. Vil det være stemning blant politikere og velgere for at norske kommuner skal gi klarsignal til mer vindkraft på land for at oljeselskapene skal gjøre plattformene sine grønnere?

Når oljeplattformer elektrifiseres, øker etterspørselen etter fornybar energi. Det betyr at strømprisene blir høyere for alle oss andre enn de ellers ville vært. Oljeselskapene sender derfor en regning til oss forbrukere på land når plattformer bytter ut gass med strøm. Det skjer en omfordeling av verdier i husholdningenes og det landbaserte næringslivets disfavør.

Mye kraft går til oljesektoren

I 2022 ble det brukt 9,4 TWh strøm til olje- og gassproduksjon. I 2030 kan dette forbruket bli så høyt som 16,8 TWh, ifølge en gjennomgang av planene Energi og Klima gjorde i fjor høst. Det er altså betydelige mengder kraft vi snakker om.

Å bygge ny fornybar energi i Norge er nødvendig for å møte ny etterspørsel, både fra eksisterende og ny industri. Men store aktører som etterspør ny strøm, er lite interesserte i å betale hva det egentlig koster å bygge ut ny fornybar energi. Derfor havner regningene fort hos skattebetalerne.

Når det gjelder Sørlige Nordsjø, har Stortinget vedtatt et regime som gjør at kostnadene ved subsidiene skal dekkes inn over statsbudsjettet. Det er ryddig, i den forstand at prislappen kommer på bordet. Hvert år vil en post på statsbudsjettet vise hva havvinden koster oss som borgere og skattebetalere. Vi vil bli minnet om hvor mange tusenlapper som kunne gått til minstepensjonister eller avgiftskutt.

Derfor kommer bevilgningene fort i konflikt med andre gode formål. Dette ble unngått da Norge sammen med Sverige i sin tid lagde systemet for grønne sertifikater. Da ble regningen sendt til forbrukerne, uten at pengene var innom statsbudsjettet. Det hører med til historien at industrien slapp å betale.

Regning til riktig postkasse

Hvis det viser seg at ingen selskaper vil by i auksjonen nå i vår, kan det bli nødvendig med en annen finansieringsordning for Sørlige Nordsjø. Ap og Sp er klistret til modellen der strømmen fra Sørlige Nordsjø bare skal i land i Norge. En løsning med kabel til flere land ville gitt bedre lønnsomhet, men er ikke politisk spiselig for Senterpartiet.

Når det gjelder flytende havvind på Utsira, skal strømmen uansett i land i Norge. Men regningen blir enda større enn for de bunnfaste prosjektene. Som en illustrasjon: Med kr 1,50/kWh i produksjonskostnad og 50 øre/kWh i strømpris, er subsidiebehovet én milliard kroner for hver TWh strøm som produseres.

Sendes denne regningen til folk flest, får vi en ekstrakostnad som entes må betales over strømregningen eller statsbudsjettet. Det vil være mye riktigere å sende regningen til oljeselskapene, som for eksempel kan ilegges en egen avgift for sitt strømforbruk som tilsvarer subsidiekostnadene. Alternativt kan finansieringen sikres gjennom en omstillingsavgift på all olje- og gassproduksjon. Et slikt system kan konstrueres slik at det gir forutsigbarhet for alle parter.

Petroleumsnæringen – og klyngene rundt den – er sterkt tjent med at havvind blir bygd ut i Norge, i et regime med langsiktige og stabile rammevilkår.

Det ser ut til å bli nye runder i Stortinget utover våren om hvordan havvind skal finansieres. Det ville være en stor fordel om politikerne sørger for at regningen sendes til riktig postkasse.