Skal vi unngå de mest skremmende scenarioene til FNs klimapanel, har vi ikke noe valg: Utslippene må kuttes raskt og vi må kutte mye. Det er mange områder hvor kuttene må komme, blant annet i privat forbruk, ved å fase ut olje og gass, ved å fly mindre, og ved snarlig å fase ut den fossilbaserte cruisenæringen.

Både havet og De Grønne surner

I en tekst på Energi og Klima 7. juni, signert Kirsten Å. Øystese, blir vi i De Grønne omtalt som sure, mens ordfører i Eid, Alfred Bjørlo fra Venstre, blir fremstilt som den som har forstått seg på cruiseturismen. I motsetning til MDG, som vil forby den fossilbaserte cruisenæringen innen 2025, har Bjørlo kjempet gjennom – mot stor lokal motstand – et kaianlegg for cruiseskip. Skipet som legger til ved vestlandsperlen Eid flest ganger denne sesongen, MS «Zenith», er bygget i 1992 og går på diesel, er dømt for miljøkriminalitet og har hatt flere tilfeller av brann om bord. Skipet bidrar ikke bare stort til lokal forurensning med miljø- og menneskefiendtlige gasser, men også med betydelige utslipp av CO₂ og derfor global oppvarming.

En mindre kjent konsekvens av utslippene våre er at når CO₂-innholdet i atmosfæren øker, så blir havet surere fordi det binder klimagassen i stort monn. Per Anders Todal skriver i boken Havlandet: «Dei største endringane i sjøen er drivne av karbondioksidet vi slepper ut i atmosfæren, og sjølv om vi stogga alle klimagassutslipp i dag, ville forsuringa og oppvarminga av hava halde fram i mange hundre år».

Ødelegger de økte utslippene for et par viktige planktonarter, kan ta det knekken på hele næringskjeder. Det er derfor bedre å være føre var og kutte utslipp nå. Om vi fremstår som sure så får det bare være, det er bedre med sure politikere enn et surt hav.

Ny teknologi er ikke alene løsningen på klimakrisen

I en lederartikkel i Teknisk Ukeblad, teknologioptimismens høyborg, kom det en sjelden innrømmelse forrige uke. I møte med at andelen CO2 i atmosfæren når nye rekorder slår TU fast at «overgangen til elektrisk transport vil heller ikke alene redde oss i tide. Selv om det skjer forbedringer for både båter, busser og fly. Det går for sent. Mer må til. Raskere.»

Vi er rett og slett nødt til å ta i bruk samtlige virkemidler for å få ned utslippene. Når FNs klimapanel, og ungdommen, krever handling, bør svaret fra en rik nasjon som Norge være at vi vil kutte utslipp der vi kan, kutte dem nå, og ikke etterlate problemet til neste generasjon. Det er kurant å være teknologioptimist og ønske seg nullutslippsfartøy, men vi har ikke tid til snirklete omveier som på kort sikt legger til rette for økte utslipp i påvente av en potensiell løsning, slik status er i dag. Det må settes datoer og frister, og hvis disse ikke nås må utslippskilder, i hvert fall de unødvendige som cruiseturismen, forbys.

Hva skal vi leve av?

Cruisenæringen legger blant annet opp til at turister først flyr til en cruisehavn, hopper på et flytende hotell med alle fasiliteter, og deretter reiser rundt for å se på den naturen utslippene fra skipene er med å ødelegge. Dette er en svært forurensende praksis – noen cruiseskip har fire ganger så store utslipp som fly over samme distanse.

I siste rapport fra Vestlandsforsking pekes det på funn som tilsier at turister velger cruise fordi det er en behagelig reiseform, ikke for å oppleve lokal kultur. De legger heller ikke igjen særlig med penger. Rapportene spriker noe, én peker på et gjennomsnitt på 263 kroner brukt per turist i cruisebygden Flåm, andre peker på summer mellom 600 kr og oppunder 1000 kr, avhengig av havn. Vi lar altså cruisenæringen smelte breene våre, forsure fjordene og ødelegge klimaet uten egentlig å få noe igjen for det.

Stiller vi svært strenge krav til cruisenæringen om nullutslipp, kan det få noen positive utfall: For at skipene skal bruke mindre energi og kunne gå på batteri, kan det tenkes at industrien bygger relativt små skip uten casino og svømmebasseng. Færre attraksjoner om bord vil gjøre det mer attraktivt for turistene å bruke penger på destinasjonene. For det andre vil det være et svært sterkt signal til andre havner og nasjoner at vi sier nok er nok, den fossilbaserte cruisenæringen er ikke forenlig med klimamålene og god luft lokalt. Kombinert med høyere flyavgifter og bedre utbygd ladenett kan vi også se for oss at nordmenn vil feriere mer i en egen bakgård, istedenfor å fly jorden rundt.

Landstrøm og forbrukermakten

Landstrømanlegg kan gi marginale kutt i forurensningen, ifølge Enova, men anlegg for cruiseskip kommer langt bak i køen for denne dyre og lite tilgjengelige teknologien. Å bruke milliarder – bare anlegget i Bergen er kostnadestimert til rundt 120 millioner – på landstrøm for at cruiseskip på over 300 meter med tusenvis av passasjerer skal få nyte svømmebassengene om bord, blir uansett en feil prioritering.

Som et siste forsvar for ikke å si nei takk til fossilbasert cruisenæring fra 2025, peker Kirsten Å. Øystese på at kravene til De Grønne vil føre til at «skipene vil seile til andre havner». Det er en drøy påstand som vi mener er feil. For det første ligger det mye makt i å sende tydelige signaler og gå foran som et eksempel internasjonalt. For det andre er forbrukermakt et godt virkemiddel. Å stenge av deler av markedet kan så klart få ned etterspørselen. For det tredje er en endelig sluttdato for fossilbasert cruisenæring et viktig incentiv og en klokkeklar bestilling til en næring med store finansielle muskler.

Det finnes mange andre argumenter for at den fossilbaserte cruisenæringen bør avsluttes, for eksempel kan havneområdene brukes til bedre formål. I Bergen vil MDG gjøre om cruisekaiene til boligområder, med parker og promenader. Men det viktigste norske politikere, og samfunn for øvrig, kan gjøre i dag og i overskuelig fremtid, er å sette alle krefter til for å kutte utslipp. Cruisenæringen er i sterk vekst, og det forventes opp mot 1 million cruiseturister til Norge i 2040. Dette er ikke bærekraftig på flere nivåer, aller minst for klima. Derfor sier De Grønne nei takk til den fossilbaserte cruisenæringen, og ja takk til havet, fjordene, by- og bygdeluft og breene.

Vi mener det er bedre å være sur og kutte utslipp, enn å være naiv og øke dem, selv med de beste intensjoner.