Skal vi unngå de mest skremmende scenarioene til FNs klimapanel, har vi ikke noe valg: Utslippene må kuttes raskt og vi må kutte mye. Det er mange områder hvor kuttene må komme, blant annet i privat forbruk, ved å fase ut olje og gass, ved å fly mindre, og ved snarlig å fase ut den fossilbaserte cruisenæringen.

Både havet og De
Grønne surner

I en tekst på
Energi og Klima 7. juni, signert Kirsten Å. Øystese, blir vi i De
Grønne omtalt som sure, mens ordfører i Eid, Alfred Bjørlo fra
Venstre, blir fremstilt som den som har forstått seg på
cruiseturismen. I motsetning til MDG, som vil forby den fossilbaserte
cruisenæringen innen 2025, har Bjørlo kjempet gjennom – mot stor
lokal motstand – et kaianlegg for cruiseskip. Skipet som legger til
ved vestlandsperlen Eid flest ganger denne sesongen, MS "Zenith",
er bygget i 1992 og går på diesel, er dømt for miljøkriminalitet
og har hatt flere tilfeller av brann om bord. Skipet bidrar ikke bare
stort til lokal forurensning med miljø- og menneskefiendtlige
gasser, men også med betydelige utslipp av CO₂ og derfor global
oppvarming.

En mindre kjent
konsekvens av utslippene våre er at når CO₂-innholdet i atmosfæren
øker, så blir havet surere fordi det binder klimagassen i stort monn. Per Anders
Todal skriver i boken Havlandet: "Dei største endringane
i sjøen er drivne av karbondioksidet vi slepper ut i atmosfæren, og
sjølv om vi stogga alle klimagassutslipp i dag, ville forsuringa og
oppvarminga av hava halde fram i mange hundre år".

Ødelegger de økte
utslippene for et par viktige planktonarter, kan ta det knekken på
hele næringskjeder. Det er derfor bedre å være føre var og kutte
utslipp nå. Om vi fremstår som sure så får det bare være, det er
bedre med sure politikere enn et surt hav.

Ny teknologi er ikke
alene løsningen på klimakrisen

I en lederartikkel i
Teknisk Ukeblad, teknologioptimismens høyborg, kom det en sjelden
innrømmelse forrige uke. I møte med at andelen CO₂ i atmosfæren når nye rekorder slår TU fast at "overgangen
til elektrisk transport vil heller ikke alene redde oss i tide. Selv
om det skjer forbedringer for både båter, busser og fly. Det går
for sent. Mer må til. Raskere."

Vi er rett og slett
nødt til å ta i bruk samtlige virkemidler for å få ned
utslippene. Når FNs klimapanel, og ungdommen, krever handling, bør
svaret fra en rik nasjon som Norge være at vi vil kutte utslipp der
vi kan, kutte dem nå, og ikke etterlate problemet til neste
generasjon. Det er kurant å være teknologioptimist og ønske seg
nullutslippsfartøy, men vi har ikke tid til snirklete omveier som på
kort sikt legger til rette for økte utslipp i påvente av en
potensiell løsning, slik status er i dag. Det må settes datoer og
frister, og hvis disse ikke nås må utslippskilder, i hvert fall de
unødvendige som cruiseturismen, forbys.

Hva skal vi leve av?

Cruisenæringen
legger blant annet opp til at turister først flyr til en cruisehavn,
hopper på et flytende hotell med alle fasiliteter, og deretter
reiser rundt for å se på den naturen utslippene fra skipene er med
å ødelegge. Dette er en svært forurensende praksis – noen
cruiseskip har fire ganger så store utslipp som fly over samme
distanse.

I siste rapport fra Vestlandsforsking pekes det på funn som tilsier at turister velger cruise fordi det er en behagelig reiseform, ikke for å oppleve lokal kultur. De legger heller ikke igjen særlig med penger. Rapportene spriker noe, én peker på et gjennomsnitt på 263 kroner brukt per turist i cruisebygden Flåm, andre peker på summer mellom 600 kr og oppunder 1000 kr, avhengig av havn. Vi lar altså cruisenæringen smelte breene våre, forsure fjordene og ødelegge klimaet uten egentlig å få noe igjen for det.

Stiller vi svært
strenge krav til cruisenæringen om nullutslipp, kan det få noen
positive utfall: For at skipene skal bruke mindre energi og kunne gå
på batteri, kan det tenkes at industrien bygger relativt små skip
uten casino og svømmebasseng. Færre attraksjoner om bord vil gjøre
det mer attraktivt for turistene å bruke penger på destinasjonene.
For det andre vil det være et svært sterkt signal til andre havner
og nasjoner at vi sier nok er nok, den fossilbaserte cruisenæringen
er ikke forenlig med klimamålene og god luft lokalt. Kombinert med
høyere flyavgifter og bedre utbygd ladenett kan vi også se for oss
at nordmenn vil feriere mer i en egen bakgård, istedenfor å fly
jorden rundt.

Landstrøm og
forbrukermakten

Landstrømanlegg kan
gi marginale kutt i forurensningen, ifølge Enova, men anlegg for
cruiseskip kommer langt bak i køen for denne dyre og lite
tilgjengelige teknologien. Å bruke milliarder – bare anlegget i
Bergen er kostnadestimert til rundt 120 millioner – på landstrøm
for at cruiseskip på over 300 meter med tusenvis av passasjerer skal
få nyte svømmebassengene om bord, blir uansett en feil
prioritering.

Som et siste forsvar
for ikke å si nei takk til fossilbasert cruisenæring fra 2025,
peker Kirsten Å. Øystese på at kravene til De Grønne vil føre
til at "skipene vil seile til andre havner". Det er en drøy
påstand som vi mener er feil. For det første ligger det mye makt i
å sende tydelige signaler og gå foran som et eksempel
internasjonalt. For det andre er forbrukermakt et godt virkemiddel. Å
stenge av deler av markedet kan så klart få ned etterspørselen.
For det tredje er en endelig sluttdato for fossilbasert cruisenæring
et viktig incentiv og en klokkeklar bestilling til en næring med
store finansielle muskler.

Det finnes mange
andre argumenter for at den fossilbaserte cruisenæringen bør
avsluttes, for eksempel kan havneområdene brukes til bedre formål.
I Bergen vil MDG gjøre om cruisekaiene til boligområder, med parker
og promenader. Men det viktigste norske politikere, og samfunn for
øvrig, kan gjøre i dag og i overskuelig fremtid, er å sette alle
krefter til for å kutte utslipp. Cruisenæringen er i sterk vekst,
og det forventes opp mot 1 million cruiseturister til Norge i 2040.
Dette er ikke bærekraftig på flere nivåer, aller minst for klima.
Derfor sier De Grønne nei takk til den fossilbaserte cruisenæringen,
og ja takk til havet, fjordene, by- og bygdeluft og breene.

Vi mener det er
bedre å være sur og kutte utslipp, enn å være naiv og øke dem,
selv med de beste intensjoner.