Den tredje pol

Et kinesisk område som er spesielt viktig i et klimaperspektiv, er det tibetanske høylandet. Dette platået blir ofte kalt den tredje polen. Det er det høyeste platået i verden, med en gjennomsnittlig høyde på 4000 meter over havet. Høyden gjør det mye kaldere her enn andre steder. Derfor er det lett å forstå at dette er jordens største depot av is etter Arktis og Antarktis.

Topografien i platået påvirker hvordan vinden sirkulerer over det, høyden plasserer overflaten midt inn i troposfæren, der de fleste værhendelser oppstår. Derfor spiller det tibetanske platået en viktig rolle i klimasystemet. Sammenlignet med de to andre polområdene, får den tredje polen likevel relativt lite oppmerksomhet.

Sterk oppvarming på platået

På det tibetanske platået er det et faktum at vi har hatt en sterk oppvarming de siste tiårene, og de dramatiske endringene på den tredje polen har skapt en generell bekymring. Verken globalt eller i resten av Kina har det vært en like bratt oppvarming etter slutten av 1990-tallet, her har vi hatt det som er kalt en pause i den globale oppvarmingen. I kontrast har oppvarmingen på det tibetanske platået akselerert med 0,25 grader C per tiår mellom 1998–2013.

Majoriteten av isbreer på det tibetanske platået og i omkringliggende regioner går kraftig tilbake. Smeltende isbreer, ikke bare iskapper på Grønland og i Antarktis, gir en kraftig økning av havnivå over hele verden. Som tidligere nevnt viser myndighetenes tredje klimarapport til en økning av havnivået langs Kinas kystlinje på 2,9 mm i året i årene 1980-2012, noe som er høyere enn det globale gjennomsnittet.

Kystområdene i Kina har en lav topografi, er tett befolket og har en høyt utviklet økonomi. Om ulykker knyttet til havnivåstigning vil ødelegge kystbyene, kan det ha store sosio-økonomiske konsekvenser for Kina.

Varsellys for vanntilgang

Regionalt begynner smeltende isbreer å skape farlige dammer og innsjøer. Smeltevannet blir samlet opp bak masser som ligger igjen etter breens største utbredelse. Når massene svikter, kan vi få en plutselig flom av oppsamlet smeltevann. Siden 1950 har forskere påvist tyve slike flommer.

Risiko for flom er likevel regnet som en korttidsskade, sammenlignet med tilgang på vann, som gir en utfordring på lang sikt. Avrenning fra fjellområdene forer de største elvene over hele det sørøstlige Asia, inkludert elvene Yangtze, Den gule floden, Mekong, Ganges og Indus. Dersom isbreene og snømengdene på toppen av platået fortsetter å krympe, vil vanntilgangen til milliarder av mennesker være i fare.

Sommermonsunen

I tillegg til alle endringene på det tibetanske platået, er sommermonsunen et av de fenomenene i klimasystemet som kan bli hardest rammet. Monsunen er en sesongendring i rådende vindretninger, og et resultat av temperaturkontrast mellom land og hav. Monsunen spiller en viktig rolle for å forutsi lokale værforhold, spesielt nedbørsmønster og dermed landbruket i Kina. Monsunens påvirkning på lokalt vær er ulik fra sted til sted. Noen steder er litt mer eller mindre mengder regn avgjørende. Andre steder kan monsunen bety alvorlige flommer eller tørke.

Om sommeren varmes det tibetanske platået mer opp enn Det indiske hav, noe som gir en trykkforskjell og flyt av luft og fuktighet fra havet. Siden landoverflaten tar opp mer sol enn atmosfæren, skaper platået et stort område som er varmere enn luften i denne høyden. Dermed økes forskjellen mellom hav og land og monsunen settes i gang.

Global oppvarming fører til en større forskjell mellom platåets overflatetemperatur og havet, og dermed forsterkes monsunen. Samtidig finnes det en del endringer som kan svekke monsunen, som aerosoler i atmosfæren som tar opp solinnstråling og endringer i bruk av land.

Etter hvert som endringene i Tibet fortsetter, og til og med akselererer, kan effektene flytte seg langt ut over platåets avgrensede område. Spørsmålene er hvor mye større endringer man kan forvente i framtiden og hvor store effektene vil være for hele klodens klima.

Utfordrende datainnhenting

Vår forståelse av globalt klima vil være ufullstendig uten forståelse av hva som skjer på det tibetanske platå. Samtidig gjør platåets avsides beliggenhet, høydemeter og utfordrende værforhold all forskning i regionen vanskelig, spesielt der man mangler instrumentelle klimadata eller observasjoner. På 1980-tallet var direktør Yao Tandong og hans kollegaer ved Institutt for forskning på det tibetanske platå ved Det kinesiske vitenskapsakademi, blant de få forskerne som samlet data om platåets fortidige klimahistorie. Under vanskelige feltforhold drillet de opptil 300 meter lange iskjerner fra himalayiske isbreer på 7200 meter høyde, alt manuelt og i tretti minusgrader.

I august 2014 plasserte forskere finansiert av Den kinesiske meteorologiske administrasjon og Den nasjonale vitenskapsstiftelsen i Kina ut temperatur- og fuktighetssensorer i jordsmonnet, og satte opp 32 meter høye tårn med sensorer som måler skyer. Teamet har begynt å sette ut sensorer festet på værballonger og ubemannede luftfartøy. Slike sensorer vil overvåke grunnforhold og luft over platået, noe som inkluderer store varierende landskap fra ørken, gressletter og skog til jordbruksland. Ifølge prosjektleder Wu Guoxiong, atmosfæreforsker ved institutt for atmosfærefysikk ved det kinesiske vitenskapsakademi i Beijing, skal dataene hjelpe oss til å fastsette i hvor stor grad ulike typer landoverflater varmer opp overliggende luft og hvordan oppvarmingen varierer i takt med faktorer som snødekke og vegetasjonsendringer.

Også på den indiske siden av Himalaya jobber man med å fylle den mest kritiske kunnskapsmangelen mellom isbreers massebalanse og elveavrenningene. I dette arbeidet er også forskere ved Bjerknessenteret involvert.

Alt i alt kan klimaendringer være en seriøs trussel for Kina, som i mange andre land. Menneskeskapte klimaendringer foregår nå. Arbeidet med å begrense endringene er i gang, og det er verdt å merke seg at Kina spilte en viktig rolle under klimaforhandlingene i Paris. Jeg ser fram til den videre utviklingen.