Vestlige sanksjoner har kostet, men de har ikke hindret Russland i å finne nye markeder, fremfor alt Kina og India. Mange frykter nå at Vladimir Putin (som nå kan sitte til 2036) vil starte nye «utmattelseskriger» mot nabostater i årene fremover for å realisere drømmen om å gjenskape «Stor-Russland».

Hva kan Paris-avtalen og slutterklæringen fra COP28 om å «akselerere omstillingen bort fra fossil energi» bety for Russlands evne til å betale for nye kriger i årene fremover?

770 millioner dollar – hver dag

Det er resten av verden som finansierer Kremls krig i Ukraina, ved at det hver dag importeres olje, gass og kull for rundt 770 millioner dollar fra Russland. Russlands krigføring er anslått å koste Kreml 100 til 120 milliarder dollar årlig. Det tilsvarer hele 6-7 prosent av landets BNP, og rundt 40-45 prosent av landets estimerte eksportinntekter fra fossil energiproduksjon i 2023.

• Les også: Ukraina: Ødeleggelsene, konsekvensene, fremtidshåpet – to år med Russlands angrepskrig

Å videreføre krigføringen vil bare være mulig dersom landet fortsetter å tjene enorme inntekter fra salg av olje og gass. Ifølge ulike kilder utgjør fossilinntektene 40 prosent av Russlands føderale budsjett, og rundt 22 prosent av landets totale offentlige inntekter. Uten disse inntektene måtte Putin ha grepet til store skatteøkninger eller vesentlige kutt i populære velferdsordninger for å finansiere krigen, noe som neppe ville være realistisk.

Størrelsen tatt i betraktning er Russland en forbløffende uviktig aktør i den globale økonomien, bortsett fra når det kommer til olje og gass. Landet står for mer enn 20 prosent av verdens påviste gassreserver, og 6 og 15 prosent av verdens reserver av henholdsvis olje og kull. Russlands påviste reserver tilsvarer alene nesten all den olje, gass og kull som kloden kan tillates å forbrenne om vi skal nå målene i Paris-avtalen.

Det er avhengigheten av oljeinntektene som forklarer Russlands nye «klimadoktrine» som ble fremlagt i fjor høst: For første gang nevnes ikke at forbrenning av fossil energi leder til klimaendringer!

Landets klimautsending Ruslan Edelgeriev er mer kjent som høyre hånd til Tsjetsjenias brutale leder Ramzan Kadyrov enn for sin kjennskap til klimavitenskapen.

Blant de som taper mest på klimapolitikk

Russlands hovedproblem er at de modne petroleumsreservene i Vest-Sibir og Volga-Ural er i ferd med å tømmes. Skal landet kunne videreføre en høy olje- og gassproduksjon i enda et par tiår, må de utvikle nye og mer teknologisk krevende og kostbare felt i Arktis og Øst-Sibir. Til det kreves vedvarende høye olje- og gasspriser, og da må ikke «populistisk» klimapolitikk få gjennomslag, tenker Putin.

Frykten er godt underbygget i rapporten fra den anerkjente tenketanken Carbon Tracker som viser hvordan gjennomføringen av Paris-avtalen vil påvirke inntektsgrunnlaget til landene i OPEC+.

Rapporten viser at Rosneft, Russlands statlige oljeselskap, er blant selskapene i verden som har mest å tape på klimapolitikken. Det første scenariet, kalt «Slow Transition», bygger på Det internasjonale energibyråets (IEA) såkalte Stated Policies Scenario (STEPS) der produksjonen av kull, olje og gass begynner å falle før 2030. Denne forsiktige omstillingen gir som resultat at Rosneft får produsert og solgt 50 prosent mindre olje frem til 2040 enn det ville ha solgt i en verden uten klimapolitikk. Analysen harmonerer godt med BPs, som anslår at Russlands oljeproduksjon vil falle fra ca 12 til 7-9 millioner fat olje i 2035.

Raskere omstilling katastrofalt for Putin

I den siste framskrivningen fra Carbon Tracker, «Moderate Transition», går klimaomstillingen raskere og fører til at oljeetterspørselen faller til 70 millioner fat i 2040. Anslagene er hentet fra IEAs nye Announced Pledges Scenario (APS) der det legges til grunn at myndigheter, bedrifter og investorer vil gjennomføre klimaforpliktelsene som er blitt annonsert det siste året.

Resultatet av dette klimaomstillingsscenariet vil være katastrofalt for Rosnefts og dermed Kremls oljeinntekter; selskapets produksjon frem til 2040 blir 70 prosent lavere enn den ville vært i en verden uten effektive klimatiltak. Årsaken er at lav oljepris vil gjøre en stor del av Russlands nye feltutbygginger ulønnsomme. Tilsvarende vil inntektene fra salg av gass falle kraftig på grunn av de høye kostnadene ved å bygge ny infrastruktur til markeder i øst, samtidig som betalingsviljen for importert gass i land som Kina og Tyrkia faller etter hvert som det bygges ut mer sol-, vind- og kjernekraft.

Trolig vil Russland ende med å måtte sette i gang en rekke nye industriprosjekter i Vest-Sibir for å ta i bruk «overskuddsgass» de ikke får solgt til Kina.

Riktignok har Kinas president Xi beskrevet seg selv som en «kjær venn» av Putin, men han har også gått i spissen for det han kaller en «ecological transition» som både handler om naturbevaring, klimagassutslipp og karbonnøytralitet. I en tid med økt spenning øst-vest, var det derfor svært viktig at presidentene Biden og Xi i november 2023 ble enige om å gjenoppta klimasamarbeidet USA-Kina, slik EU og Kina samarbeidet om klima tross spenninger.

USA og Kina skal blant annet samarbeide om å kutte utslipp av metangasser, akselerert utbygging av fornybar energi og nye initiativ som kan bidra til å nå Paris-avtalens mål om maks 1,5 grader oppvarming. Tilsvarende samarbeid finnes blant annet mellom Kina og EU.

Jo raskere spesielt Kina lykkes i sin klimaomstilling, jo hurtigere vil Russland krigskasse tømmes. Klimapolitikken er med andre ord en viktig del av sikkerhetspolitikken.

(Red. anm.: Dette er en oppdatert versjon av en kronikk som tidligere har vært publisert i E24.)