Litt forenklet kan vi si at Norge har to klimamål for 2030. Det mest omfattende er at Norges samlede utslipp skal kuttes med 50–55 prosent innen 2030, sammenlignet med nivået i 1990. Dette målet er Norges forpliktelse under Paris-avtalen. Her er det ikke spesifisert om kuttene skal tas i Norge eller i samarbeid med EU eller eventuelt land utenfor EU (kvotekjøp).

Det andre målet gjelder utslippene som ikke er omfattet av EUs kvotesystem, det vil si sektorer som transport, jordbruk og avfall (ofte omtalt som ikke-kvotepliktige utslipp). Dette er om lag halvparten av Norges utslipp. Her har Norge en rettslig forpliktelse gjennom klimasamarbeidet med EU om å kutte utslippene med minst 40 prosent, sammenlignet med nivået i 2005. I Granavolden-plattformen har regjeringen satt en ambisjon om å kutte disse utslippene med minst 45 prosent, og at disse kuttene skal skje i Norge.

Regjeringen har så langt signalisert at den kommende klimameldingen vil være en plan for hvordan det andre målet skal innfris. I Klimakur 2030, som ble lagt fram tidligere i år, har Miljødirektoratet og flere andre etater allerede gjort en grundig utredning av hvilke tiltak som trengs for å kutte de ikke-kvotepliktige utslippene med minst 50 prosent.

Selv om det ikke finnes like grundige analyser av reduksjonspotensialet i kvotepliktig sektor, er kunnskapsgrunnlaget tilstrekkelig til at klimameldingen bør kunne inkludere forsterket politikk også for disse sektorene.

2030-målet bør være 55 prosent kutt

ZERO mener derfor at regjeringens klimamelding bør omfatte alle utslippskilder. For å være i tråd med ambisjonene i Paris-avtalen, bør regjeringen legge en plan for å redusere Norges totale utslipp med minst 55 prosent innen 2030. Og kuttene bør skje gjennom tiltak i Norge.

Vår ambisjon må være å bidra til utslippsfrie løsninger i alle sektorer, ikke å betale andre for å kutte sine utslipp.

Det er hovedsakelig tre grunner til at Norges viktigste mål i klimapolitikken det neste tiåret bør være å kutte de samlede utslippene med minst 55 prosent.

For det første må Norge og andre rike land ha tilnærmet nullutslipp innen 2050 hvis det skal være mulig å innfri målene i Paris-avtalen. For å sette en troverdig kurs mot null i 2050, må innsatsen økes i alle sektorer, også industrien, luftfarten og petroleumsvirksomheten som er omfattet av EUs kvotesystem.