"Bærekraft blir en megatrend fordi jordkloden setter grenser for vår vekst og fordi alternativet til en bærekraftig utvikling ikke er særlig tiltalende for menneskeslekten," konkluderer Jan Bråten i rapporten Teknologirevolusjon, vekst og bærekraft. Problemet er at den selvsikre kullsviertroen Bråten uttrykker, undergraver vår evne til nettopp å skape gode liv innenfor klodens tålegrenser.

Han analyserer godt hvordan teknologiutviklingen i vår tid går raskere og raskere, i et selvforsterkende samspill med økonomisk vekst. Det kan gjøre bærekraft for kloden til en megatrend. Men å hevde at den økonomiske veksten nødvendigvis gjør bærekraft til en megatrend er ikke annet enn en farlig besvergelse.

Teknologi og BNP-vekst redder ikke klimaet

Bråten har rett i at markedskreftene vil bidra til at teknologiutviklingen gjør oss i stand til å gjøre stadig mer med nær sagt alle naturressurser. Vi vil bli i stand til å dyrke mer mat med mindre vann. Fly lenger med mindre drivstoff. Men dette løser ikke våre mest grunnleggende miljøproblemer, som klimaendringer eller økosystemkollaps. Som Bråten selv påpeker: "Markedet straffer i betydelig grad dem som tar feil om ressurssituasjonen. Det å fornekte et fremtidig og globalt miljøproblem blir derimot ikke uten videre straffet på samme måte. I dette tilfellet blir markedsaktører kun påført et personlig tap hvis politikken legges om og gir aktørene regningen for den skaden de påfører andre. Hvis dette ikke skjer, er det verdenssamfunnet som bærer tapet, ofte mange år inn i fremtiden." [Opprinnelig uthevelse.]

Når vi ikke kan stole på markedskreftene for å løse slike framtidige og globale miljøproblemer, kan vi heller ikke stole på teknologiutviklingen. Vi kan fly lenger med mindre drivstoff, ja, men det som betyr noe for klimaet er de totale utslippene. Og i luftfarten går de til himmels. Drivkraften for det er nettopp det tospannet som Bråten ser redningen i: Økonomisk vekst gjør oss rikere og teknologiutvikling gjør flybillettene billigere.

Slike miljøproblemer krever derfor politisk handling. For å løse dem må en rikere befolkning ikke bare ha større evne, men også større vilje til å prioritere miljø. Bråten mener det er "trolig". Det håper jeg også. Men den determinismen han legger for dagen gjør oppgaven vanskeligere for oss.

Menneskehetens kappløp med seg selv

I realiteten er vi inne i menneskehetens mest avgjørende kappløp. På den ene siden skaper vi stadig større produksjon og sirkulasjon av varer og tjenester, kunnskap og teknologi. På den andre siden ødelegger vi stadig raskere de økosystemer som vi er avhengige av. Konsentrasjonen av CO₂ i atmosfæren . Vi er ansvarlige for en masseutryddelse av arter som antakelig er minst like stor som forrige masseutryddelse for 65 millioner år siden, da dinosaurene forsvant. Dette er globale utfordringer som fullstendig overskygger våre – viktige – seire mot miljøproblemer som sur nedbør eller hullet i ozonlaget. Det tror jeg Bråten er enig i.