Debatten rundt elektrifisering av Utsirahøyden har igjen aktualisert diskusjonen om kvotehandel som virkemiddel i norsk klimapolitikk. Det er fremmet mange påstander i debatten, og jeg mener at flere av dem er uriktige. Denne kronikken er et forsøk på å avlive noen myter rundt kvotehandel og samspillet mellom norske klimatiltak og kvotesystemer på europeisk og globalt nivå.

Klimatiltak i Norge reduserer ikke utslipp i Europa

Feil: Det hevdes ofte at norske kutt i sektorer som er omfattet av EUs kvotesystem ikke vil ha noen effekt på utslipp i disse sektorene fordi det samlede utslippsnivået uansett er bestemt av kvotetaket. Dette er i prinsippet riktig, men kun hvis det er en knapphet på kvoter. I EUs kvotesystem er ikke det tilfellet. Siden 2008 har de faktiske utslippene vært 17 prosent under kvotetaket. Dermed er det et stort overskudd av kvoter, og ifølge EU-kommisjonen vil det ta minst 15 år før overskuddet er spist opp. Det betyr at det ikke er noen automatikk i at kutt i Norge vil gi økte utslipp andre steder. Påstanden ovenfor blir derfor feil, men den kan eventuelt reformuleres slik: "Vi bør ikke kutte utslipp i Norge nå fordi det kan føre til høyere utslipp fra et polsk kullkraftverk i 2030". Spørsmålet er om dette er et fornuftig utgangspunkt for å utsette klimatiltak i Norge.

EUs kvotesystem vil bidra til å kutte utslipp i Norge

Feil: Ettersom om lag 50 prosent av Norges utslipp er omfattet av EUs kvotesystem, hevdes det ofte at kvotesystemet er et sentralt virkemiddel i norsk klimapolitikk. Begrunnelsen er at disse sektorene vil ha en pris på sine utslipp, og at dette over tid vil bidra til kutt. Men EUs kvotesystem er utformet for å innfri EUs klimamål – ikke Norges. I tillegg er poenget med et kvotesystem å utløse de billigste tiltakene på tvers av land og sektorer, og disse finnes sjelden i Norge. Selv om EUs politikere blir enige om innstramminger av systemet, er det liten grunn til å tro at EUs kvotesystem vil utløse kutt i Norge fram mot 2030. Det betyr ikke nødvendigvis at det er noe galt med kvotemarkedet, det viser heller at systemet er utformet i tråd med EUs klimamål og at det er et virkemiddel som ligger helt utenfor norske politikeres kontroll.

Uten kvotehandel ville Norge kuttet mer hjemme

Feil: De norske klimamålene spesifiserer hvor stor del av kuttene som skal tas "hjemme" og "ute". I den første Kyoto-perioden (2008-12) har Norge forpliktet seg til å overoppfylle sin forpliktelse med 10 prosentpoeng. Men det har hele tiden vært klart at hele denne ekstra reduksjonen skal tas gjennom kvotekjøp, det vil si gjennom klimaprosjekter i u-land. Uten muligheter til å "kjøpe reduksjoner" gjennom FN-systemet er det lite sannsynlig at Norge ville påtatt seg et mer ambisiøst mål.