Fem påstander om kvotehandel

Flere vanlige påstander om kvotehandel som klimapolitisk virkemiddel er uriktige.

Debatten rundt elektrifisering av Utsirahøyden har igjen aktualisert diskusjonen om kvotehandel som virkemiddel i norsk klimapolitikk. Det er fremmet mange påstander i debatten, og jeg mener at flere av dem er uriktige. Denne kronikken er et forsøk på å avlive noen myter rundt kvotehandel og samspillet mellom norske klimatiltak og kvotesystemer på europeisk og globalt nivå.

Klimatiltak i Norge reduserer ikke utslipp i Europa

Feil: Det hevdes ofte at norske kutt i sektorer som er omfattet av EUs kvotesystem ikke vil ha noen effekt på utslipp i disse sektorene fordi det samlede utslippsnivået uansett er bestemt av kvotetaket. Dette er i prinsippet riktig, men kun hvis det er en knapphet på kvoter. I EUs kvotesystem er ikke det tilfellet. Siden 2008 har de faktiske utslippene vært 17 prosent under kvotetaket. Dermed er det et stort overskudd av kvoter, og ifølge EU-kommisjonen vil det ta minst 15 år før overskuddet er spist opp. Det betyr at det ikke er noen automatikk i at kutt i Norge vil gi økte utslipp andre steder. Påstanden ovenfor blir derfor feil, men den kan eventuelt reformuleres slik: «Vi bør ikke kutte utslipp i Norge nå fordi det kan føre til høyere utslipp fra et polsk kullkraftverk i 2030». Spørsmålet er om dette er et fornuftig utgangspunkt for å utsette klimatiltak i Norge.

EUs kvotesystem vil bidra til å kutte utslipp i Norge

Feil: Ettersom om lag 50 prosent av Norges utslipp er omfattet av EUs kvotesystem, hevdes det ofte at kvotesystemet er et sentralt virkemiddel i norsk klimapolitikk. Begrunnelsen er at disse sektorene vil ha en pris på sine utslipp, og at dette over tid vil bidra til kutt. Men EUs kvotesystem er utformet for å innfri EUs klimamål – ikke Norges. I tillegg er poenget med et kvotesystem å utløse de billigste tiltakene på tvers av land og sektorer, og disse finnes sjelden i Norge. Selv om EUs politikere blir enige om innstramminger av systemet, er det liten grunn til å tro at EUs kvotesystem vil utløse kutt i Norge fram mot 2030. Det betyr ikke nødvendigvis at det er noe galt med kvotemarkedet, det viser heller at systemet er utformet i tråd med EUs klimamål og at det er et virkemiddel som ligger helt utenfor norske politikeres kontroll.

Uten kvotehandel ville Norge kuttet mer hjemme

Feil: De norske klimamålene spesifiserer hvor stor del av kuttene som skal tas «hjemme» og «ute». I den første Kyoto-perioden (2008-12) har Norge forpliktet seg til å overoppfylle sin forpliktelse med 10 prosentpoeng. Men det har hele tiden vært klart at hele denne ekstra reduksjonen skal tas gjennom kvotekjøp, det vil si gjennom klimaprosjekter i u-land. Uten muligheter til å «kjøpe reduksjoner» gjennom FN-systemet er det lite sannsynlig at Norge ville påtatt seg et mer ambisiøst mål.

Det samme prinsippet er lagt til grunn i klimaforliket som setter Norges mål fram til 2020. Her er det definert hvor stor andel av reduksjonen som skal tas hjemme og hvor stor del som skal tas gjennom kvotekjøp. Uten mulighet til å kjøpe kvoter er det liten grunn til å tro at kuttene i Norge ville vært større, men Norges bidrag til kutt i andre land ville falt bort.

Klimaprosjekter i u-land gir ikke utslippsreduksjoner

Feil: Gjennom CDM-mekanismen er det til nå gjennomført prosjekter som har gitt større kutt enn de samlede årlige utslippene fra Tyskland og Frankrike. Det er liten tvil om at dette i all hovedsak er reelle reduksjoner, og de fleste prosjektene er trolig også «addisjonelle», det vil si at de ikke ville blitt gjennomført uten inntekten fra kvotesalg.

Det blir ofte hevdet at kollapsen i prisen på FN-kvoter viser at systemet ikke fungerer. Men hovedgrunnen til priskollapsen er at de fleste land har beskjedne reduksjonsmål for perioden fram til 2020. Lav økonomisk vekst har ført til at mange land når sine klimamål uten ytterligere nasjonale kutt eller kvotekjøp. Men det er altså først og fremst lite ambisiøse klimamål som gjør at systemet med FN-kvoter tørker opp – ikke at det har vært mange dårlige prosjekter i systemet.

Man løser aldri klimaproblemet med kvotehandel

Riktig: Kvotehandel er et sentralt virkemiddel for å redusere utslippene i land som har eller er i ferd med å innføre kvotesystemer. Dette er viktig fordi man da setter et tak på utslipp, og taket kan gradvis strammes til etter hvert som de politiske ambisjonene øker. Men for å løse klimaproblemet trengs det et bredt spekter av virkemidler, alt fra direkte reguleringer til investeringer i forskning og utvikling av ny teknologi.

Ulike land vil trolig satse på ulike virkemidler, men det som uansett blir avgjørende er hvor raskt vi kan få på plass mye større kutt både gjennom kvotesystemer og en rekke andre tiltak.