For lave utslippsmål – ny klimastrategi nødvendig
Rike land må kutte utslipp med rundt 80 prosent før 2030 – ikke 40 prosent – hvis vi skal ha en rimelig sjanse for å begrense global oppvarming til mindre enn to grader.
Bilde av sjøis i Arktis laget ut fra satellittbilder tatt 13. september 2010.
Foreslåtte utslippsmål vil ikke på langt nær gi så store kutt i klimagassutslipp som nødvendig for eventuelt å kunne unngå klimaendringer med dramatiske konsekvenser. Det er uansvarlig når norske politikere uttrykker seg som om vi har god tid før utslippene må drastisk reduseres.
En strategi basert på en raskt økende pris på utslipp globalt, parallelt med systemendringer i retning av en sirkulær likevektøkonomi, vil kunne bidra til raskere og mer varige reduksjoner i utslipp enn dagens opplegg basert på frivillige utslippsmål.
Ambisiøse mål?
Klimaforhandlingene i regi av FN fram mot klimamøtet i Paris (COP21) i desember har som utgangspunkt enkeltnasjoners frivillige mål for utslippskutt, «Intended Nationally Determined Contributions» (1). EUs og Norges mål er utslippskutt på 40 prosent innen 2030 i forhold til 1990 (2). Barack Obama annonserte nylig at USA vil gå inn for 32 prosent kutt i utslipp fra fossilbasert energiproduksjon i forhold til 2005 (3). Kina har til hensikt å nå maksimum CO₂-utslipp senest i 2030. Det er tegn til at toppen kan komme noe før (4).
Regjeringen gir uttrykk for at Norges utslippsmål er ambisiøse (5). Tine Sundtoft skriver at formøtene i Paris og Luxembourg i sommer har gjort henne mer optimistisk (6). Ut fra hva som kan synes politisk mulig, er dette kanskje en dekkende karakteristikk. Men Sundtoft unnlater å nevne at selv om rike land skulle binde seg til, og følge opp, 40 prosent kutt i klimagassutslipp innen 2030, er dette langt fra tilstrekkelig.
Professor Jim Skea fra FNs klimapanel (IPCC) omtalte EUs vedtak om 40 prosent kutt som "too little too late" (7). Professor Kevin Anderson, visedirektør ved Tyndall Centre for Climate Change Research ved Universitetet i Manchester, påpeker at EUs uttrykte mål om å begrense oppvarmingen til mindre enn to grader krever at EU og andre rike land kutter utslippene med minst 80 prosent innen 2030 (8). I rapporten «Norges klimaansvar 2030» av en gruppe norske forskere er det beregnet at Norge bør kutte mellom 24 og 37 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i 2030. Dette svarer til kutt på mellom om lag 50 prosent til 70 prosent i forhold til Norges utslipp i 1990 (9).
Professor Helge Drange ved Bjerknessenteret i Bergen har i mange sammenhenger påpekt at hvis utslippsreduserende tiltak utsettes med få år, vil globale utslippskutt på langt over 10 prosent per år være nødvendig (10).
Hva kreves for mindre enn to graders oppvarming?
Karbonbudsjettet som svarer til at det ifølge IPCC er sannsynlig («likely», svarende til mer enn 66 prosent sannsynlighet (11)) at den globale oppvarmingen ikke overskrider to grader, er beregnet til mellom 630 og 1180 milliarder tonn (Gigatonn, Gt) CO₂ for perioden 2011-2100 (12).
På de fire årene 2011-2014 er rundt 140 Gt CO₂ sluppet ut. For årene 2015–2100 er det da igjen en CO₂-mengde som svarer til mellom 13 og 28 år med dagens utslipp. Budsjettet reduseres ytterligere på grunn av at kapasiteten for opptak av CO₂ i havet reduseres (13).
For å beregne budsjettet for klimagassutslipp 2015-2100 knyttet til produksjon av energi, er det dessuten nødvendig å trekke fra utslipp fra sementproduksjonen fram til 2100, og effekt av avskoging om denne fortsetter (14, 15, 16). Mulighet for økende utslipp av metan fra smeltende tundra i nord er det ikke tatt høyde for i beregningene. Mange av IPCC-scenariene som gir stigning på mindre enn to grader forutsetter dessuten negative utslipp ved at det etter 2050 må trekkes mye CO₂ ut av atmosfæren (17). Forskere har kalt dette en «dangerous distraction» (17).
En global utslippsnedgang på omlag 10 prosent for året fra nå av vil gi rundt 80 prosent reduksjon i 2030 i forhold til dagens utslipp. Selv med en så stor nedgang vil totale utslipp fram til 2030 nærme seg grensen for hva som totalt kan slippes ut for at mindre enn to graders global oppvarming skal være sannsynlig. For å tillate en viss vekst i utslipp fra fattige land, må utslippene i industrialiserte land nå toppen og reduseres en tid før det samme må skje i fattige land. Norge og andre rike land trenger derfor å redusere utslippene med minst 80 prosent innen 2030. Et mål på 40 prosent kutt fra rike land viser at det gis «priority to politically expediency at the expense of scientific integrity», som Kevin Anderson uttrykker det (8).
Det internasjonale energibyrået, IEA, finner at innmeldte klimakutt i forkant av Paris-møtet forlenger tiden før togradersgrensen overskrides med bare 8 måneder (18). Joseph E. Stiglitz, Nobelprisvinner i økonomi og tidligere visepresident i Verdensbanken, kalte nylig de nåværende klimaforhandlingene under FN for et narrespill (19, 20). Han og mange andre har forstått at en prosess som tar utgangpunkt i enkeltnasjoners frivillige mål, ikke vil gi en utslippsnedgang i nærheten av hva som er nødvendig for å begrense global oppvarming til mindre enn to grader (21).
Nye tilnærmingsmåter for bærekraftig utvikling
Johan Rockstrøm, direktør ved Stockholm Resilience Centre og leder for arbeidet med rammeverket for "planetary boundaries" (22), gir uttrykk for at nye strategier er nødvendig. Han skrev nylig: "The world thus urgently needs a great transition that rapidly bends the curve of negative global environmental change. Such a turn toward sustainability demands a deep shift in the logic of development away from the assumption of infinite growth toward a paradigm of development and human prosperity within Earth limits" (23).
Connie Hedegaard, tidligere klimakommissær i EU, argumenterer på lignende måte (24). I beskrivelsen av organisasjonen Kann Foundation, der hun er styreleder, står det:
«Our economic system does not acknowledge the fact that the planet’s ecosystem services are finite and fragile – often due to externalities being priced inadequately or not at all. In order to balance humanity’s needs with the planetary boundaries, there is an urgent need to transform the current understandings of how we measure and value growth and of how we relate to and manage natural resources. Transforming the current unsustainable production and consumption patterns requires a global mind-shift and behavior change towards fully sustainable practices" (24).
Hedegaard støtter også kampanjen for å trekke investeringer ut fra kull, olje og gass (25), en kampanje som får stadig økende støtte internasjonalt (26).
Eric Holthaus, kommentator i Slate Magazine, uttrykker det slik: «We know what climate change strategy already works: burning less fossil fuel….At this point, it may take a political revolution to get the job done» (21).
Kevin Anderson uttrykker seg også tydelig: «Speculative negative emissions technologies have become de rigueur in balancing the escapism of incremental mitigation with rapidly dwindling 2°C carbon budgets. Similarly, the eloquent rhetoric of green growth continues to eclipse quantitative analysis demonstrating the need for radical social as well as technical change" (27).
Raske tiltak som monner kombinert med systemendring
Sitatene ovenfor viser at krav om systemendring, som blant andre Naomi Klein argumenterer for, vinner terreng i nye grupper. I boken «This Changes Everything – Capitalism vs the Climate» peker hun på at det er strukturer i våre økonomiske system som er hovedproblemet, og at en større omveltning må til (28).
Systemendringer som Klein, Rockstrøm, Hedegaard og Anderson etterlyser er viktige for utviklingen på lengre sikt. De er på linje med Pave Frans, som i sin klima-encyklika ikke bare peker på at dagens politikk og individuell livsstil er moralsk problematisk (29), men som samtidig tar et oppgjør med dagens økonomiske system som en grunnleggende årsak til miljøproblemer og sosial nød og kommer med krass kritikk av fossilindustrien og oljeselskapenes politiske makt. Han krever blant annet at den rike delen av verden betaler tilbake klimagjeld til fattige land (29, 30).
Nedgangen i klimagassutslipp må komme meget raskt. Det er derfor nødvendig at vi, parallelt med arbeid for strukturendinger, bruker alle virkemidler som vi rår over i dagens økonomiske system, for å oppnå raske og betydelige utslippsreduksjoner. Siden vi alt har passert trygge grenser for vekst på flere områder, trengs en «two-track strategy» (23). Mens det arbeides med å få på plass nødvendige systemendringer, eksempelvis med utgangspunkt i en økologisk sirkulær likevektsøkonomi (31, 32), må vi få på plass en «fast track» innen det Rockstrøm betegner som «the current obsolete development paradigm» (23).
Uansvarlig norsk politikk
Kontrasten mellom uttalelsene ovenfor og hvordan en del norske politikere uttrykker seg, er slående. Det kan virke som om mange politikere ser bort fra eller mangler kunnskap om hva som er nødvendig for at risikoen for global oppvarming skal kunne begrenses til mindre enn to grader. Både regjeringspartiene og Arbeiderpartiet går fortsatt inn for fullt kjør i utvinning av olje og gass og leting etter nye ressurser, også i Arktis (33). Forskning som viser at det ikke er plass for olje og gass fra dette området innenfor togradersgrensen, (34) blir ignorert.
Det er svært uheldig når mange politikere uttrykker seg i strid med etablert kunnskap om klimautviklingen. Olje- og energiminister Tord Lien (Frp) viser en uansvarlig holdning når han sier «Hva vi skal leve av etter oljen, har vi veldig god tid til å finne ut av» (35). Ola Borten Moe (Sp) følger opp med at «Olje og gass vil fortsette å være Norges viktigste næring i mange tiår framover, ja, kanskje i generasjoner» (36). Når ledende politikere uttaler seg slik, er det ikke rart om folk må tro at det ikke haster med en omstilling.
COP21, et steg i riktig retning?
Et håp for COP21 i Paris kan være at det skapes tydelige politiske signaler om at et grønt skifte er på gang, slik at investorer, industriledere og andre ser at det ikke bare er moralsk riktig (29), men også kan være økonomisk lønnsomt (37) å kutte fossilt og satse fornybart.
Offiselt mål for klimaforhandlingene i Paris: Å holde oppvarmingen under 2 grader (kilde: cop21.gouv.fr)
Mange, Norge inkludert, setter sin lit til en høyere pris på karbon (38,39, 40). Klimaforskeren James Hansen har lenge arbeidet for systemet kalt «Fee and dividend» (Karbonavgift til fordeling), en gradvis økende karbonavgift som tilbakebetales til hver innbygger med en lik sum til hver. Ordningen ble innført i Britisk Columbia i Canada i 2008 (41) og har økende støtte (42). Karbonavgiften må være høy for å ha nødvendig virkning og må kombineres med store overføringer til fattige land. Joseph E. Stiglitz har foreslått at det bør innføres en skatt på 80 dollar per tonn CO₂ og at 20 prosent av inntektene overføres fattige land for klimavennlig utvikling og klimatilpasning (43). IEA har antydet at i 2040 bør prisen for rike land være på hele 140 dollar per tonn CO₂ (44).
Det er fortsatt et stykke fram til det eventuelt kan bli enighet om en høy felles global karbonpris. Stéphane Dion, tidligere miljøvernminister i Canada og leder av klimaforhandlingene i Montreal 2005 (COP11), gav nylig en grundig vurdering av hvordan en felles karbonpris eventuelt kan komme på plass. Han mener at spørsmålet om pris på karbon bør bli et sentralt tema i klimaforhandlingene, og skriver: "I understand why some would call this plan unrealistic. But this plan is necessary—more so than ever—to protect humankind against the threat of a three degrees Celsius—or more—global warming" (44).
Det er mange med ham som mener at et intensivert arbeid for å få på plass en raskt stigende karbonpris med kompensasjon til fattige land er viktig. Selv om avtaler om nye utslippsmål blir fulgt opp, er det stor sannsynlighet for at den globale oppvarmingen likevel blir på mer enn to grader. For å hindre dette, haster det å få på plass en ny strategi. En høy global karbonavgift med fordeling til fattige land vil her kunne spille en viktig rolle.
