«Unngå alt som ikke er forenlig med vår nasjonale verdighet; forbli norske i sinn og tanker», sa kong Haakon VII i en radiotale fra London i 1940. Han la ikke til «og gjør det beste ut av det med tyskerne, bli krigsprofitører om dere kan». For det ville vært et så tvetydig budskap at det ville ikke ha vært forenlig med hans "nei" av 10. april. Problemet er at mange politikere og myndigheter formidler en liknende tvetydighet når det kommer til klimaendringer – vår tids mest grunnleggende utfordring.

«Vi må både redusere utslippene og tilpasse oss», sa FNs miljøsjef Erik Solheim til en stor nordisk konferanse om klimatilpasning i Bergen 29. august. Ja, selvsagt må vi det. Kloden slår varmerekord etter varmerekord. For å fortsette sammenlikningen med 2. verdenskrig: Det er som da tyskerne allerede hadde marsjert opp Karl Johan. Selvsagt må vi gjøre det beste ut av det så lenge det ikke gjør frigjøringen vanskeligere.

Norges gjenoppbygging etter krigen ble hjulpet av at norsk industri under krigen pliktskyldig holdt hjulene i gang og leverte til tyskerne – og av at tyskerne bygde veier og jernbane. Samtidig gjorde Hjemmefronten og kommandoraid mot kysten vår at tyskerne valgte å binde opp 400 000 mann for å holde styr på tre millioner nordmenn og sikre seg mot invasjon i Norge – som igjen gjorde det lettere for de allierte å seire over Nazi-Tyskland. I ettertid er det altså lett å se at tilpasning til okkupasjonsmakten og motstand mot den var en god kombinasjon. Og slik tror jeg det også vil være i kampen mot klimaendringer.

Kampen og tilpasningen bør skilles

Sånn sett har Erik Solheim rett. Men i 1940 blandet ikke våre ledere de to budskapene. Kongen og regjeringen i London ledet motstanden, mens lokale myndigheter og bedrifter her hjemme oftest tilpasset seg den nye virkeligheten som best de kunne for å få hverdagen til å gå rundt for folk.

Mitt poeng er at kampen mot klimaendringer og tilpasning til dem har så ulike horisonter i både tid og rom at de bør skilles når politikere og myndigheter snakker om dem. Effekten av norsk utslippsreduksjon kommer hele menneskeheten til gode. Tregheten i klimasystemet gjør at det først er om en generasjon eller så at dagens tiltak mot CO₂ begynner å få effekt. Effekten av klimatilpasning, derimot, som beskyttelse mot vannskader, kan være både lokal og umiddelbar. Og hva annet enn klimatilpasning skal man kalle det når nye havområder åpnes for oljeutvinning? Å blande kampen mot klimaendringer og tilpasning til dem er i beste fall forvirrende, i verste fall uredelig.