Norge innførte en CO₂-avgift alt i 1991 (14), og stadig flere land har senere innført slike avgifter (15). Også Verdensbanken arbeider nå for at det blir satt en global pris på karbon (16, 17). Dette støttes av mange stater, deriblant Norge (15), og også av mange private selskaper. Nylig gikk konsernsjef i Statoil, Eldar Sætre, sammen med konsernsjefene i BP, Shell, BP-gruppen, Eni og Total ut med at de ønsker at forhandlingene i Paris fører til mer omfattende bruk av karbonprising (18).
Større overføringer til fattige land
Alle disse forslagene er viktige og velkomne, men til forskjell fra Stiglitz og medarbeidere sitt forslag, er nivåene på skattleggingen som foreslås generelt for lave til å kunne påvirke produksjon og forbruk av fossile brennstoff så raskt som klimasituasjonen krever. Forslagene innebærer heller ingen allokering av midler til fattige land. Stiglitz har foreslått en avgift på utslipp som raskt bør komme opp på rundt 80 dollar per tonn CO₂ og at 20 prosent av inntektene overføres fattige land for klimavennlig utvikling og klimatilpasning. IEA har antydet at i 2040 bør prisen for rike land være på 140 dollar per tonn CO₂ (19).
Et system som sikrer store overføringer til fattige utviklingsland for klimavennlig utvikling og klimatilpasning, for eksempel gjennom Det grønne klimafondet, er en avgjørende forutsetning for at fattige land vil bli med og kunne godta en så høy karbonpris som er nødvendig. På bakgrunn av rike lands historiske ansvar for klimaendringene, er dette ikke urimelig. Det grønne klimafondet er fortsatt langt fra å nå målet på 100 milliarder dollar som etter planen fra 2020 hvert år skal overføres fattige land (20).
Økende støtte til en høyere pris på karbon
Ved konferansen i Paris i juli konkluderte Stiglitz som følger:
«There will be a carbon price and it will be incentives for all of us, all firms, all countries to go along with this increasing momentum, recognition of a problem, the most serious problem, that our planet is facing» (9).
«There will be a carbon price and it will be incentives for all of us, all firms, all countries to go along with this increasing momentum, recognition of a problem, the most serious problem, that our planet is facing» (9).
Han får full støtte fra blant andre generalsekretæren i OECD, Angel Gurria, som ved fattigdomskonferansen i Addis Abeba i juli 2015 sa: «Putting a big fat price on carbon dioxide and other emissions is imperative» (21). Andrew Norton, direktør ved International Institute for Environment and Development, mener at skatt på karbon representerer en vinn-vinn-situasjon ved å bidra til vitale reduksjoner i klimagassutslipp og samtidig fremme offentlige investeringer i klimatiltak og utvikling (22).
Norge var en sterk pådriver for opprettelse av Det grønne klimafondet, og Erna Solberg sier at hun støtter Verdensbankens opprop for en pris på karbon (23). Ved å gå inn for et forslag om til en økende avgift på karbon, kombinert med nødvendige overføringer til fattige land, vil Norge kunne spille en viktig rolle som eksempel for andre oljeproduserende land. Ved innføring av en avgift på 80 dollar per tonn CO₂ som Stiglitz har antydet, ville dette med dagens utslippsnivå totalt innbringe rundt 3000 milliarder dollar per år. Om 20 % blir overført til fattige land slik Stiglitz foreslår, svarer dette til en sum rundt seks ganger målsetningen for Det grønne klimafondet.
Økende karbonpris som forhandlingstema
Det er fortsatt et stykke fram til det eventuelt kan bli enighet om en høy felles global karbonpris. En innfasing med start på et relativt lavt nivå vil kunne gjøre det lettere å få aksept for ordningen. Avgiften bør så økes relativt raskt, om den skal utløse en utslippsnedgang som monner i forhold til målsetningen om eventuelt å kunne begrense oppvarmingen til mindre enn to grader.
Stéphane Dion, tidligere miljøvernminister i Canada og leder av klimaforhandlingene i Montreal 2005 (COP11), gav nylig en grundig vurdering av hvordan en felles karbonpris eventuelt kan komme på plass (19). Han mener at spørsmålet om pris på karbon bør bli et sentralt tema i klimaforhandlingene, og skriver:
«I understand why some would call this plan unrealistic. But this plan is necessary – more so than ever – to protect humankind against the threat of a three degrees Celsius – or more – global warming» (19).
«I understand why some would call this plan unrealistic. But this plan is necessary – more so than ever – to protect humankind against the threat of a three degrees Celsius – or more – global warming» (19).
Det er mange med ham som mener at et intensivert arbeid for å få på plass en raskt stigende karbonpris med kompensasjon til fattige land er viktig. Selv om avtaler om nye utslippsmål blir fulgt opp, er det stor sannsynlighet for at den globale oppvarmingen likevel blir på langt mer enn to grader. For å hindre dette, haster det å få på plass en ny strategi. En høy global karbonavgift med fordeling til fattige land vil her kunne spille en viktig rolle. David J.C. MacKay og medarbeidere skriver:
«After decades of failure, a fresh approach is needed – one that is guided by the science of cooperation. A common price commitment would harness self-interest by aligning it with the common good. Nothing could be more fundamental»(10).
«After decades of failure, a fresh approach is needed – one that is guided by the science of cooperation. A common price commitment would harness self-interest by aligning it with the common good. Nothing could be more fundamental»(10).
I forslaget til forhandlingstekst for COP21 er det nå tatt inn noen setninger om dette, blant annet at "Putting a meaningful price on carbon is one of the most effective policy measures" (24). Det virker likevel lite sannsynlig at forslaget etter en modell som Stiglitz med flere går inn for, vil bli diskutert i detalj. Ottmar Edenhofer, sjeføkonom ved The Potsdam Institute for Climate Impact Research, har stor tro på viktigheten av karbonprising, men mindre tro på hva Paris-forhandlingene vil bidra med når det gjelder dette. På spørsmål om hva som ville være det beste som kunne komme ut av COP21, svarte han nylig følgende:
"If Paris could sort out the climate finance issue and also define the starting point for a process to negotiate on carbon pricing – even if the negotiations themselves are not within the UNFCCC – I would be happy. But this is unlikely"(1).
"If Paris could sort out the climate finance issue and also define the starting point for a process to negotiate on carbon pricing – even if the negotiations themselves are not within the UNFCCC – I would be happy. But this is unlikely"(1).
Referanser
- https://www.cleanenergywire.org/news/cop21-interview-paris-must-be-starting-point-carbon-price-talks
- http://energiogklima.no/kommentar/for-lave-utslippsmal-ny-klimastrategi-nodvendig/
- http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Utilstrekkelige-klimamal--Gunnar--Kvale-og-Hans-Martin-Seip-8176253.htm
- Joseph E. Stiglitz. Overcoming the Copenhagen failure. The Project Syndicate, New York, January 6, 2010.
- http://www.bloomberg.com/news/articles/2015-07-10/stiglitz-calls-climate-talks-a-charade-pushes-plan-c
- http://carbon-price.com/
- http://carbon-price.com/international-climate-negotiations-symposium
- http://carbon-price.com/joseph-stiglitz/
- http://takvera.blogspot.no/2015/07/global-carbon-pricing-with-cross-border.html
- MacKay DJC. Cramton P, Ockenfels A, Stoft S.: Price carbon – I will if you will. Nature, 526, October 15, 2015.
- Cramton P, Ockenfels A. Stoft, S. Econ. Energy Environ. Policy 4, 1–4 (2015).
.
