Året er 2050, det er sommer og jeg sitter på rådhuskaia i Oslo. En varm, frisk bris stryker meg over kinnet. Lufta er krystallklar og det lukter salt fra sjøen. Ved kaia losser fiskerne av dagens fangst fra sine fargerike el-sjarker.

Oslo er en deilig, grønn oase. Det er trær, planter og fuglesang over hele byen. Byens tak rommer grønne rekreasjonsområder med solcellepaneler, grøntarealer og grønnsakshager til glede for byens innbyggere.

En bie seiler rolig forbi og sikter seg inn på en av bikubene på taket til Nasjonalmuseet, som selger egenprodusert honning i kafeen. Jeg nyter min økologiske softis og lar tankene fare.  

Verdens første helelektriske land

Jeg tenker tilbake på skjebneårene fra 2017 – 2020, som var tiden da modige politikere staket ut en visjonær retning for landet. Dagens statsminister, Jonas Solberg, trekker ofte frem de politiske satsningene i denne perioden som grunnlaget for velferdsstaten i 2050.

Og også som eksempel på hvorfor vi til enhver tid trenger visjonære, fremtidsrettede politikere, som evner å se lenger enn 4 år frem i tid. Jeg er selv pensjonert etter at WWF Verdens naturfond la ned i 2045. Vår jobb var da fullført.

Hva var det egentlig som skjedde i tiden etter 2017 som la grunnlaget for velferdsstaten i 2050?

Heldigvis ble skattesystemet for oljenæringen nokså raskt endret, blant annet ble leterefusjonsordningen avviklet, slik at statens risikotagning i nye prosjekter gikk fra rundt 80 prosent til omtrent 0 prosent. Dette viste seg å være en økonomisk genistrek, for ikke mange år etter, i 2025, kom oljepriskollapsen.

Etter dette året har vi ikke sett oljepriser over 15 dollar, noe som satte den endelige spikeren i kista for ny oljevirksomhet både på norsk sokkel og ellers i verden. Priskollapsen i 2025 skyldtes storstilt elektrifisering av transportsektoren, selvkjørende biler og busser, sirkulære verdikjeder med over 90 prosent resirkulering, global utbygging av fornybar energi, 3D-printing, energieffektivisering, samt tilgang på bærekraftig, fornybart drivstoff til industri, tungtransport, skip og fly.

Fem år etter, i 2030 ble Norge offisielt kåret til verdens første helelektriske land.

«How Norwegian industry saved lives»

Satsingen på systematisk arbeid med energieffektivisering i eksisterende bygg og industri fra 2018, frigjorde store menger energi som ga norsk industri et globalt konkurransefortrinn og lokket nye industribedrifter til Norge. Energieffektivisering ble også en viktig eksporttjeneste for Norge og i dag er det over 40.000 mennesker som jobber med eksport av smarte løsninger som reduserer og omdirigerer forbruket av energi.

Byggemoduler laget i tre, med integrerte solcellepaneler, er også blitt en grønn norsk eksportvare som har bidratt til at vi nå ser netto negative utslipp av klimagasser. Sagflis og avfall fra tømmeret blir brukt til å produsere bærekraftig biodrivstoff, uten å svekke naturmangfoldet eller skogen som karbonlager.

Den tøffe satsningen på utvikling av sirkulære verdikjeder i industrien, med ambisiøse offentlige innovasjonsordninger og en grønn finansnæring som støtte, førte til at Norge ble verdensledende som teknologileverandør til industriomleggingen globalt.

Det høye norske lønnsnivået presset frem investeringer i høyteknologiske løsninger som robotisering og automatisering. Det man tidligere kalte for «avfall» ble omdøpt til «innsatsfaktor» og Norge ble et arnested for kapitalintensiv industriell nyskapning og innovasjon.

De grønne industrielle løsningene ble en populær eksportvare til blant andre Kina og India. Slik bidro Norge til å redusere dødsfall fra luftforurensning med over 90 prosent i disse landene, mellom årene 2025 og 2035.

I 2030 hadde The Economist en forside med tittelen «How Norwegian industry saved 10 million lives in China and India». Besparelsene i helsebudsjettene som resultat av denne utviklingen har frigjort midler til forebyggende arbeid i helsenæringen globalt. Aldri har verdens befolkning vært friskere, ifølge tall fra Verdens helseorganisasjon WHO.    

Fyrtårn innen bærekraftig turisme

En del av helseforbedringene globalt skyldes også den norske laksekjempen Salmarineøys suksess med lukkede oppdrettsanlegg for laks. De er i dag verdens største produsent av laks i lukkede anlegg. Det har blant annet ført til at Norge har verdens største villaksbestand, til stor glede for norske villaksfiskere og rike, internasjonale turister.

De gamle laksemerdene langs norskekysten er i dag erstattet med taredyrking, som er blitt en viktig næring for blant annet produksjon av mat, proteiner, mineraler og drivstoff.

Den globale satsingen på taredyrking og lukkede oppdrettsanlegg er to av de viktigste grunnene til at den voldsomme avskogingen og overfisket som skjedde før 2020, er reversert. Mange av de som tidligere jobbet i oljebransjen her til lands, gjør nå suksess med taredyrking.

Litt etter litt har tapet av arter stanset opp over hele verden. Også Norge har store områder med villmark hvor rikt dyreliv med store rovdyrbestander sikrer velfungerende økosystemer. Det sikrer oss nordmenn rent vann, ren luft, tilgang til mat og god helse.

Tilgangen på uberørt natur og store fiskebestander i havet gir både ressurser og rekreasjon til alle som trenger det. Norge er blitt et fyrtårn innen bærekraftig turisme og omsetter mer enn noensinne, med et minimalt fotavtrykk på klima og natur.

Tilbake i Oslo sitter jeg i sola og skuer ut mot Vippetangen. Dette området er blitt Norges svar på den grønne delen av Silicon Valley, der selskaper av alle slag leverer lønnsomme løsninger som hjelper verden å nå FNs bærekraftsmål. Vann, mat og fornybar energi er i dag tilgjengelig over hele verden til alle innbyggere i alle land.

Og Norge kan sole seg i glansen sammen med Sverige, som gikk foran og viste verden hvordan bærekraft og verdiskapning går som hånd i hanske.