Sommerens tørke i både Norge og resten av Europa ble etterfulgt av en fuktig høst med kraftige stormer som vi har sett herje over store deler av verden. Dette er bare en smakebit på en fremtid preget av klimaendringer, eller kanskje snarere klimasammenbrudd, en betegnelse George Monbiot har foreslått som mer passende.

Vi må se svært omfattende utslippskutt i alle land, i alle sektorer, på alle samfunnsnivå – og det kjapt – hvis vi skal levere utslippskutt av klimagasser i tråd med 1,5-gradersmålet. Dette er hovedbudskapet i FNs klimapanel sin spesialrapport om hvordan vi kan begrense global oppvarming til 1,5 grader.

Rapporten viser at utslippsbanene med lav energietterspørsel, lavt materielt forbruk og endring til lavutslippskosthold også reduserer behovet for fjerning av karbon fra atmosfæren i fremtiden. Vi vet ennå ikke om det vil være mulig å fjerne karbon fra atmosfæren i så stor skala som kan bli nødvendig dersom vi drøyer med å få ned utslippene. Utslippsbanene som kutter klimagassutslipp raskt og reduserer forbruket, gir også best samsvar med bærekraftsmålene.

To tanker i hodet samtidig: produksjon og forbruk

For å følge en slik utslippsbane som beskrevet over, må det arbeides fra to innfallsvinkler på samme tid: produksjon og forbruk. Vi må se en avkarbonisering av produksjon hvor fossile brensler fases ut raskt. I tillegg må landbruket legges om for å redusere utslipp av den potente klimagassen metan, og for å absorbere mest mulig karbondioksid som allerede er sluppet ut.

Vi må også se en endring av forbruk, spesielt i høyinntektsland. Her er både effektivisering og volumreduksjon nøkkelen. Forbruket vi har må effektiviseres til å bruke minimalt med energi og slippe ut minimalt med klimagasser. Hvis det var mulig å frikoble forbruk fra klimagassutslipp, hadde man ikke trengt å redusere forbruksvolumet. Men slik er det ikke, det er noen områder vi ikke vil klare å frikoble fullstendig, i alle fall ikke med det første (som for eksempel flyreiser). Da er en reduksjon av forbruksvolum eneste utvei.

Sterkere myndighetsinnblanding for å utløse slike endringer er helt nødvendig.

Hvilke forbruksendringer må til?

I det europeiske forskningsprosjektet HOPE har vi undersøkt hvilke forbruksendringer husholdninger i Bergen (Norge), Umeå (Sverige), Mannheim (Tyskland) og Aix-en-Provence (Frankrike) kan akseptere, hvis de må redusere sine utslipp drastisk i nær fremtid for å leve i tråd med 1,5-gradersmålet.

Alle husholdningene som deltok i forskningsprosjektet gjennomførte et klimaspill hvor målet var å redusere deres individuelle klimafotavtrykk med 50 prosent innen 2030. Resultatene viser at for å nå målet måtte husholdningene utsettes for et tvangsscenario for å gjøre tilstrekkelige endringer i forbruket sitt i tråd med spillets målsetning.

Husholdningene måtte redusere antallet flyreiser kraftig. De måtte erstatte de fleste bilreisene med kollektivtransport eller «aktiv» mobilitet som å gå eller sykle. De fleste måtte også bytte til en bil med langt lavere utslipp (for eksempel elbil) for resterende bilreiser. Husholdningene måtte legge om på kostholdet ved å spise mindre kjøtt og mer klimavennlig mat (mat som er kortreist, fersk, sesongbasert og økologisk). Videre måtte de fleste gjennomføre energieffektiviserende tiltak i egen bolig for å redusere boligens energiforbruk.

Myndighetene må tilrettelegge for drastiske forbruksendringer

Da vi i ettertid intervjuet en gruppe av husholdningene om barrierer og muligheter for forbruksendringene de valgte i klimaspillet, kom det tydelig frem at dagens politikk på området må endres.

Hvis antallet flyreiser skal reduseres, må det enten bli så dyrt å fly at det blir for det meste utilgjengelig, eller så må det tys til strengere regulative begrensninger av handlingsrommet til individet. Samtidig må alternativene til flyreiser som tog og langdistansebuss, bygges opp. I noen tilfeller vil også forbedret kommunikasjonsteknologi kunne redusere selve reisebehovet, særlig i jobbsammenheng.

For å redusere bilbruk må alternativene som å reise kollektivt eller med «aktiv» transport, tilrettelegges bedre med tanke på tidsbruk, kostnad og sikkerhet, samtidig som bilbruk gjøres mindre fordelaktig og mindre tilgjengelig både økonomisk og praktisk.

Omlegging til et bærekraftig kosthold som består av mindre kjøtt og mer kortreist, økologisk og fersk mat, krever for det første at de bærekraftige alternativene er tilgjengelig i vanlige supermarkeder. Informasjonskampanjer som klimamerking av mat ble også pekt ut som nødvendig. I tillegg understrekte flere husholdninger at negativ klimaeffekt av ulike matvarer i større grad burde reflekteres i prisen. Det ble også foreslått at klimaverstinger fjernes fra valgmulighetene.

Den største barrieren for energieffektiviserende tiltak i eksisterende bolig, var investeringskostnaden. For at husholdningene skal gjennomføre slike tiltak, trengs det bedre ordninger for økonomisk støtte i tillegg til enklere tilgang på informasjon om konkrete tiltak det er mulig å gjennomføre i en gitt bolig.

Husholdningene var enige i at vi alle har et ansvar for å redusere klimagassutslipp – både privatpersoner og myndigheter. Men de påpekte også at for at de skal klare å gjøre forbruksendringene de valgte i klimaspillet, trenger de mye bedre tilrettelegging fra myndighetene sin side.

Individualisering av ansvaret gir ikke utslippskuttene vi trenger

Handlingsrommet for klimauvennlige handlinger må innskrenkes, negative klimaeffekter av handlinger må i langt større grad reflekteres i prisen, og klimaverstingene må i stor grad fjernes fra menyen av muligheter. Samtidig er det viktig at det bygges opp under gode alternativ.

Dette er en jobb for myndighetene.

[rp4wp]

Det ligger et stort potensial i å kutte klimagassutslipp med en klimapolitikk som i større grad retter seg inn mot forbrukssiden. Men dette potensialet vil ikke bli utløst av seg selv. Folk skjønner at deres individuelle handlinger, sammen med andres individuelle handlinger, sammenlagt fører til store mengder klimagassutslipp. Folk forstår at dette medfører et ansvar. Men dette betyr ikke at det er enkelt å handle deretter. Her må myndighetene komme på banen og redigere konteksten for forbruk så det blir enkelt å være klimavennlig samtidig som det blir veldig vanskelig, og noen ganger umulig, å være klimaversting.

Ifølge FNs klimapanel har vi ikke tid til noe annet.