Skroting av kvoter gir ny æra for EUs klimapolitikk

Og siden kvotene ikke har noen utløpsdato, men kan spares for fremtidig bruk, vokste kvoteoverskuddet seg større og større. Flaggskipet i EUs klimapolitikk sto i fare for å bli en flopp. Noe måtte gjøres.

Veien mot tresifrede CO₂-priser

Og noe ble gjort. Etter år med politiske forhandlinger ble markedsstabilitetsreserven (Market Stability Reserve, MSR) innført fra 2019 som en integrert del av EUs kvotesystem. Dette endret dynamikken i markedet og er et vannskille i EUs klimapolitikk.

Utfra i lovs form definerte regler, sørger den nye mekanismen for balanse i markedet ved å parkere kvoter i reserven når det er overskudd i markedet, og frigjøre kvoter når markedsbalansen blir stram. Som et slags karbonmarkedets OPEC, men komplett forutsigbart. Innføringen av stabilitetsreserven er mest av alt et signal om at politikerne nå mener alvor.

Stabilitetsreserven har sørget for at mengden av kvoter som er tilgjengelig imarkedet, stadig krymper – i takt med at berget av kvoter i reserven har vokst.

Samtidig har mekanismen vist seg som en effektiv buffer mot uforutsette hendelser som påvirker etterspørselen etter kvoter. Både korona og Ukraina-krisen satte en støkk i karbonmarkedet, men uten å gi varige spor. I løpet av de fem siste årene er kvoteprisen tidoblet. Den nådde sin foreløpige topp på €100/tonn CO₂ tidligere i år, og er nå på rundt €80/tonn (se figur 2).

Ideen i utgangspunktet var at stabilitetsreserven skulle være såkalt «cap-neutral» og altså ikke skulle påvirke klimaambisjonen. Hovedformålet var å sørge for balanse i markedet. Bestemmelsen om å slette kvoter fra reserven, som nå er gjennomført, er nok et signal om at nå er det alvor. Nissen på lasset får ikke være med videre. Overskuddskvoter fra fortiden skal ikke få dempe prissignalet og utsette investeringer i utslippsreduksjoner. Når 2,5 milliarder kvoter – tilsvarende to års utslipp – nå er ute av omløp for godt, betyr det en tøffere klimaambisjon for EU.

Mot nullutslipp i 2040

I 2020 styrket EUs politikere klimamålet for 2030 – fra minst 40 til minst 55 prosent reduksjon av klimagassutslipp i forhold til 1990 – og vedtok nylig ‘fit for 55’-lovgivning som skal sørge for at ambisjonen nås.

Kvotetaket senkes raskere fram mot 2030 og går med lovendringene som nå er i kraft, mot null i 2040. Med andre ord, rommet for utslipp fra energiproduksjon, kraftkrevende industri, innenriks luftfart og skipsfart, lukker seg raskt.

Dekarboniseringen av Europas kraftproduksjon er godt i gang, med utfasing av kull i EUs medlemsland og konkurransedyktig fornybar energi, og fremskyndes av ønsket om å bli fri fra Putins gass. Byrden vil derfor først og fremst falle på Europas industri – stål, sement, olje og gass, metall, aluminium. Med den massive skrotingen av kvoter, vil det være lite hjelp å hente i kvotereserven.

Veien fremover går ubønnhørlig gjennom en kraftig opptrapping av teknologiutvikling og implementering av løsninger for å redusere utslipp – samt få frem løsninger for negative utslipp. Klimapolitikken og karbonprisen biter.

Utfordringen er formidabel. Men en utfordring er alltid også en mulighet, er det ikke sånn? Kan Europa vinne konkurransen om å bli det første klimanøytrale kontinentet? Ikke gjennom at industrien flagger ut til land med daffere klimapolitikk eller gunstigere støtteordninger, men gjennom å skape vekstvilkår for forgrønning av industrien i Europa.

Den gode nyheten er at kvotesystemet ikke bare er pisk, men også gulrot. Med CO₂-prisene vi har sett de siste årene, genererer salg av klimakvoter enorme statlige inntekter som kanaliseres til klimatiltak og grønn innovasjon.