For å få til det må utslippene kuttes mye og raskt. Og vi må ta noen valg for Norges tre store utslippssektorer:

Olje- og gassektoren: Hvor mye av sokkelen skal elektrifiseres?

Petroleumsvirksomheten har est ut de siste 30 årene. Det samme har utslippene. I 1990 var utslippene fra produksjon av olje- og gass på 8,2 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. I 2020 var de på 13,2.

Skal vi kutte utslippene med 55 prosent sammenliknet med 1990-nivå, må utslippene reduseres fra 13,2 til 3,7 millioner tonn CO₂-ekvivalenter på åtte år.  

Det vil kreve mye strøm til å elektrifisere sokkelen, eller nedstenging av felt. Mesteparten av utslippene i 2020 kom fra to landanlegg og 28 felt på sokkelen (Se oversikt i bunnen av artikkelen.)

Næringen har selv satt som mål å kutte utslippene med 40 prosent innen 2030. Men de bruker 2005 og ikke 1990 som referanseår.

I forrige stortingsperiode ba Stortinget regjeringen om å legge frem en plan for å kutte utslippene med 50 prosent innen 2030. Også det med utgangspunkt i hva utslippene var i 2005.

I 2005 var utslippene fra olje- og gassektoren 14,1 millioner tonn. 40 eller 50 prosent utslippskutt sammenliknet med 2005-nivået, betyr at utslippene fra olje og gass i 2030 kan være enten 8,4 eller 7,05 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Det er enklere enn å kutte helt ned til 3,7 millioner tonn. Men jo mindre som kuttes innen olje- og gass – jo mer må kuttes i andre sektorer.

Industrien: Bør utslippene kuttes like mye fra alle industriprosesser og skal vi kutte mer enn det som er lønnsomt med dagens CO₂-pris?

Som sektor har industrien vært flink. Utslippene er i dag 42 prosent lavere enn hva de var i 1990. Men industrien er likevel fremdeles en av de tre store utslippssektorene i Norge. Dessuten har ikke alle vært like flinke. Utslippsnedgangen skyldes delvis at noen fabrikker er lagt ned og at utslippene er redusert mye innen produksjon av aluminium og kunstgjødsel. Til sammen er utslippene fra disse to industriprosessene redusert med 63 prosent fra 8,2 til 3 millioner tonn.

Fra andre industriprosesser, slik som petrokjemi, produksjon av sement, kalk og gips, oljeraffinering og innen produksjon av jern, stål og ferrolegeringer er utslippene i dag på 6,5 millioner tonn CO₂-ekvivalenter, mot 6,3 i 1990.

Utslippsnedgangen stoppet opp

Selv om industrien totalt sett har redusert utslippene med 42 prosent, er det altså innen produksjon av aluminium og kunstgjødsel at størstedelen av utslippskuttene er tatt. Og mesteparten av utslippene ble kuttet på nittitallet og tidlig 2000-tallet. De siste ti årene har utslippene fra industrien omtrent ligget flatt.

Etter at industrien ble inkludert i EUs kvotemarked, har kvoteprisen vært så lav at det har vært mer bedriftsøkonomisk lønnsomt å betale for utslippene enn å redusere dem.  

Sektorvise klimaavtaler?

Når Norge skal kutte de samlede utslippene med 55 prosent innen 2030 har vi trolig ikke tid til å vente på at CO₂-prisen skal gjøre alle klimakutt lønnsomme.

For å synliggjøre hvor og når utslippskuttene i industrien bør tas, kan det være fornuftig å dele opp industrien i industrigrener, lage sektorvise klimaavtaler mellom det offentlige og næringen og sette klimamål for 2030 per industrigren. 86 prosent av industriens utslipp i 2020 kom fra 26 anlegg. (Se tabell i bunnen av artikkelen.)

Transport: Hvor raskt skal teknologiskiftet gå?

30 prosent av Norges utslipp kommer fra transportsektoren.
Vi reiser mye. Og vi har mange kjøretøy i dette landet. 2,8 millioner personbiler. En halv million varebiler. 70 000 lastebiler. 300 000 traktorer. 350 000 mopeder og motorsykler.

Og så kommer alle fergene, passasjerbåtene, fiskebåtene og alle andre fartøy som går langs kysten i tillegg. Og flyene. Og anleggsmaskinene og motorredskapene.

Alt dette hører til transportsektoren. Fra 1990 har utslippene økt fra 12,7 til 15,7 millioner tonn CO₂-ekvivalenter, fordelt slik:

Selv i personbilparken går det for sakte

Norge er på elbiltoppen. I 2021 var 64,5 prosent av alle nye personbiler elektriske. Men det tar tid å fase ut de fossile bilene.

De siste årene er utslippene fra personbilparken i gjennomsnitt redusert med 4,8 prosent i året. Fortsetter denne trenden, vil utslippene i 2030 være 50 prosent under 1990-nivået.

Det er ingenting med teknologien som gjør det umulig å ha en tilnærmet 100 prosent utslippsfri personbilpark i 2030. Det vil også være fullt mulig å ha en mye større andel utslippsfrie lette og tunge kjøretøy enn det dagens trend ligger an til at vi vil ha i 2030.

Innen sjøfart, fiske og fritidsbåter ligger Norge foreløpig dårlig an. Her har utslippene økt fra 2,8 millioner tonn i 1990 til 4 millioner tonn i 2020. Fra 2015 til i dag har Norge fått 49 elektriske bilferger. Flere elektriske bilferger og også utslippsfrie passasjer- og hurtigbåter vil komme i drift de nærmeste årene. Men heller ikke her går teknologiskiftet raskt nok.

Utslippene fra traktorer, anleggsmaskiner og motorredskaper var nesten 70 prosent høyere i 2020 enn i 1990. I faktiske utslippstall er denne økningen så stor at den har «spist opp» nedgangen i utslippene fra personbilparken på samme tid.

Kollektivt og fossilfritt

Det er to hovedtiltak som kan redusere utslippene fra transportsektoren: Det ene er å legge bedre til rette for mer bruk av kollektive løsninger og andre tiltak som reduserer transportbehovene. Det andre er å erstatte fossil energi med fornybar i alle kjøretøy.

For å øke tempoet i teknologiskiftet kan vi velge politikk som gjør det enda mer attraktivt å velge utslippsfrie løsninger, eller politikk som gjør det mindre attraktivt eller forbudt å velge fossile kjøretøy.

Skal utslippene fra transportsektoren være 55 prosent lavere i 2030 enn hva de var i 1990, må utslippene reduseres med nesten 10 millioner tonn CO₂-ekvivalenter på åtte år.

Hvor mye er det mulig å kutte i andre sektorer?

Av Norges totale utslipp på 49,3 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i 2020, kom over 40 millioner tonn fra olje og gass, industri og transport.

Av de øvrige utslippene på 9 millioner tonn CO₂-ekvivalenter kom halvparten fra jordbruk og resten i hovedsak fra energiforsyning og oppvarming (avfallsforbrenning, gasskraft, fjernvarme, olje- og gassbruk til oppvarming og vedfyring), utslipp fra produkter som inneholder fluorgasser, utslipp fra avløp og avløpsrensing og utslipp fra avfallsdeponi og kompostering.

Å redusere utslippene fra jordbruket med 55 prosent kan bli utfordrende. Utslipp fra traktorer og anleggsmaskiner teller ikke med her – de hører til transportsektoren. Mesteparten av utslippene i jordbrukssektoren er metanutslipp fra dyrene og utslipp fra bruk av gjødsel.

I utslippsfremskrivingen i Nasjonalbudsjettet for 2022 er det forventet at utslippene fra jordbruket i 2030 vil være på samme nivå som i 2020.

I Klimakur 2030 ble det utredet 60 ulike tiltak som til sammen kan gi 50 prosent kutt i de ikke-kvotepliktige utslippene sammenliknet med 2005. Her er det to tiltak som er vurdert å kunne gi utslippskutt fra jordbruket av en viss størrelse. Det viktigste er å kutte ned på kjøttkonsumet og det nest-viktigste er å redusere matsvinnet. Til sammen er det mulig å redusere utslippene fra jordbruket med omtrent 1 million tonn CO₂-ekvivalenter.

Klimakur 2030 peker også på at karbonfangst og -lagring (CCS) fra avfallsforbrenning har et stort potensial. Med CCS på både Oslo Fortum Varme, BIR sitt anlegg i Bergen og Heimdal Trondheim, kan utslippene fra avfallsforbrenning reduseres med over 800 000 tonn CO₂.

Sammen med økt utsortering av tekstiler og plastavfall til materialgjenvinning, utfasing av vedovner, utfasing av kullkraft i Longyearbyen og fossil energi i fjernvarmeanlegg og oppvarming er det muligat utslippene fra jordbruk, energiforsyning og oppvarming og annet kan reduseres fra 9 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i 2020 til 4,8 millioner tonn i 2030, slik at de er 55 prosent lavere enn i 1990.
Men det vil kreve noen vanskelige og kostbare tiltak.

Så … hvilke veier har vi til 2030?

I Nasjonalbudsettet for 2022 er det laget en utslippsfremskriving som viser hva regjeringen forventer at Norges klimagassutslipp vil være i 2030 basert på vedtatt politikk.

Denne framskrivingen viser en forventning om at utslippene vil gå ned 16 prosent fra 49,3 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i 2020 til 41,2 i 2030. Mesteparten av nedgangen vil være innen transport og olje- og gass. Det er ikke forventet noen nedgang innen jordbruk, men det er ventet noen reduksjoner i utslippene fra energiforsyning, oppvarming og annet, som i hovedsak kommer av reduserte utslipp fra produkter med fluorgasser. Den samlede nedgangen i utslippene er langt unna det som er nødvendig for å nå klimamålet.

Hvis vi skal klare å kutte utslippene ned til 23,1 millioner tonn CO₂-ekvivalenter, har vi noen alternativer:

Sånn umiddelbart kan dette høres ut som en enkel løsning. Kanskje også en rettferdig løsning – i den grad det er en relevant parameter.

Sektoren «oppvarming» er allerede i mål. Her er utslippene redusert 80 prosent fra 2,7 millioner tonn CO₂ i 1990 til 0,5 i 2020.

I industrisektoren er det nok å redusere med ytterligere 2,5 millioner tonn.

I transportsektoren må utslippene reduseres fra 15,7 til 5,7 millioner tonn CO₂-ekvivalenter.

I olje- og gassektoren blir det trolig svært vanskelig. Skal utslippene kuttes med 55 prosent sammenliknet med 1990-nivå, må de reduseres med 9,5 millioner fra 2020 til 2030. Det vil kreve mye elektrifisering eller nedstenging av felt.

Også innen jordbruk er det utfordrende å gå fra 4,5 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i 2020 til 2,2 i 2030, siden mesteparten av utslippene er metangass fra dyrene.  

Hvis utslippene fra olje og gass ikke kuttes med 55 prosent fra 1990-nivå men 50 prosent av 2005-nivå (som er det Stortinget ba regjeringen om), betyr det at utslippene vil være 7,05 millioner tonn i 2030.

Siden utslippene fra oppvarming er 80 prosent lavere enn i 1990, må det totalt kuttes 2,5 millioner tonn mer i andre sektorer.

Hvis dette tas i industrien, må utslippene fra industrien reduseres fra 11,4 til 6,2 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Det er nesten 70 prosent lavere enn hva utslippene var i 1990.  

Hvis utslippene fra olje og gass ikke reduseres med 50 prosent, men kun 40 prosent fra 2005-nivå, og utslippene fra jordbruket holder seg stabilt, er det nødvendig å kutte 6,2 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i andre sektorer.

Et alternativ er da å redusere utslippene fra industrien fra 11,4 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i 2020 til 3,8 i 2030. Dette er 80 prosent under 1990-nivå.

Samtidig må utslippene fra transportsektoren reduseres fra 15,7 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i 2020 til 4,5 i 2030. Det tilsvarer 65 prosent av 1990-nivået.

Dette illustrerer hvor vanskelig det blir å nå 23,1 millioner tonn CO₂-ekvivalenter innen 2030 hvis det ikke kuttes i absolutt alle sektorer – også jordbruket – og hvis det ikke kuttes minst 50 prosent av 2005-nivået i olje- og gassektoren.

Hvor mye er mulig å kutte i industrien og transportsektoren?

Spørsmålet er om det i det hele tatt er mulig å kutte utslippene fra industrien fra 11,4 til 3,8 millioner tonn CO₂-ekvivalenter innen 2030 og utslippene fra transportsektoren fra 15,7 til 4,5 millioner tonn?

For industrien sin del: Hvis vi ser bort fra de industriprosessene som allerede har redusert utslippene med mer enn 55 prosent siden 1990, og kutter utslippene fra de øvrige industriprosessene med 55 prosent sammenliknet med 1990, så kan vi komme ned i 6,9 millioner tonn totalt fra industrien. Hvis Yara, som jobber med å erstatte grå ammoniakk med grønn, lykkes, kan utslippene nærme seg 6 millioner. Da trengs det fremdeles et ytterligere kutt på i overkant av 2 millioner for å komme i mål.

For transportsektoren: Det er svært vanskelig å kutte utslippene ned til 4,5 millioner i 2030, delvis på grunn av umodne teknologier og delvis på grunn av at utskiftningen av kjøretøy tar tid.

Selv i en situasjon der vi hadde klart å kutte utslippene fra personbilene og andre lette kjøretøy ned til null, redusert utslippene fra tunge kjøretøy tilbake til hva utslippene var i 1990, halvert utslippene fra traktorer, anleggsmaskiner og motorredskaper sammenliknet med 2020-nivå, kuttet utslippene fra sjøfart og fiske med 50 prosent sammenliknet med hva de var i 2005 og kuttet utslippene fra innenriks luftfart med 50 prosent av 1990-nivå, ville utslippene vært 800 000 tonn over 4,5 millioner tonn CO₂-ekvivalenter.

Store punktutslipp i petroleumssektoren og i industrien

I 2020 sto to landanlegg og 28 felt på sokkelen for til sammen 86 prosent av utslippene fra olje- og gassutvinning. 26 industrianlegg sto for en tilsvarende andel av utslippene i industrien.